Metropolitan Police i London har satt en effektiv stopper for marsjen «Walk With Jesus» i bydelen Whitechapel. Begrunnelsen fra ordensmakten er like oppsiktsvekkende som den er avslørende: Man frykter at et synlig kristent nærvær vil «provosere» den lokale muslimske befolkningen. Dette handler ikke lenger om logistikk, men om hvem som faktisk kontrollerer det offentlige rom i Storbritannia.
Ved å henvise til sikkerhetsvurderinger har politiet i praksis institusjonalisert voldsmannens veto. Dette føyer seg inn i rekken av saker som bekrefter kritikken om et «to-delt politivesen» (two-tier policing). Mens radikale politiske aktivister ofte får okkupere gater i ukesvis under politiets beskyttelse, blir en fredelig kristen prosesjon stanset før den har begynt. Det skapes et kunstig skille mellom hvilke ytringer staten forsvarer, og hvilke de anser som en byrde. Starmers digitale jernteppe: Når trygghet blir til sensur viser en lignende trend der statlig kontroll prioriteres over frie ytringer.
Avgjørelsen hviler tungt på et byråkrati der målet om å unngå friksjon trumfer borgernes grunnleggende rettigheter. Under Public Order Act har politiet fått vide fullmakter til å vurdere «kumulativ forstyrrelse». I Whitechapel tolkes dette nå slik at selve eksistensen av kristne symboler utgjør en ordensforstyrrelse fordi andre kan reagere negativt. Dette er en farlig presedens der ansvaret for uro flyttes fra aggressoren til den som lovlig benytter seg av sin frihet.
Når hensyn til følelser og demografisk press dikterer rettshåndhevelsen, opphører likhet for loven. Vi ser et system som velger minste motstands vei og ofrer individets handlingsrom på alteret for en falsk sosial harmoni. London-politiets kapitulasjon viser at i møte med potensielle konflikter, er det den fredelige parten staten krever underkastelse fra.
Liberalistisk Allianse Norge
