Lørdag morgen våknet verden til lyden av maktpolitikken slik den ser ut i praksis. Israel og USA har i fellesskap iverksatt en omfattende militæroperasjon mot det iranske regimet. Under kodenavnene «Lion’s Roar» og «Epic Fury» har de allierte styrkene lagt bort de diplomatiske silkehanskene som lenge har preget vestlig tilnærming.
Donald Trump har vært tindrende klar i sin begrunnelse: Målet er intet mindre enn å utslette den iranske marinens kapasitet. Dette er en direkte konsekvens av vedvarende trusler mot internasjonal skipsfart og sikkerheten til amerikanske borgere. Mens europeiske byråkrater har tviholdt på deeskalering og papiravtaler, demonstrerer USA og Israel nå at sikkerhet i Hormuzstredet kun garanteres gjennom overlegen makt, ikke gjennom dialog med et regime som finansierer regional terror.
Vi ser her et klassisk brudd med en feilslått «appeasement»-strategi. Angrepene rammer regimets evne til å projisere makt utenfor egne grenser. Men som vi har sett i analysene av Iran, Kina og Russland og realpolitikken som knuser illusjoner, opererer ikke Teheran i et vakuum. Realpolitikken tilsier at verken Moskva eller Beijing vil sitte stille og se en strategisk partner bli nøytralisert. Risikoen for stormaktsinvolvering er ikke teoretisk; den er en kalkulert del av spillet.
For norske lesere og næringsliv er dette et alvorlig varsku. Olje- og gassmarkedene styres av risiko. Når USA går til frontalangrep på aktører ved verdens viktigste energikorridorer, er tiden med forutsigbar stabilitet over. Illusjonen om at verden styres gjennom FN-resolusjoner slår sprekker; tilbake står realiteten om at hard makt er det eneste språket totalitære regimer respekterer. Det store spørsmålet nå er ikke om Iran vil svare, men hvilken pris global handel må betale for det nødvendige oppgjøret.
Liberalistisk Allianse Norge
