Regjeringen og støttepartiene har i revidert nasjonalbudsjett valgt å bruke nesten seks milliarder kroner ekstra fra Oljefondet for å sikre parlamentarisk overlevelse. Dette bryter med Arbeiderpartiets egne lovnader fra mai om stram pengebruk og viser en regjering som konsekvent velger å kjøpe seg politisk tid for skattebetalernes regning. Når maktbalansen i Stortinget utfordres, er det budsjettdisiplinen som ryker først.
Hvorfor sprekker regjeringens lovnader om moderasjon?
Gjennom våren har retorikken handlet om ansvarlig styring og behovet for å holde igjen. Realiteten i Stortinget er en helt annen. Når forhandlingene lukkes, forsvinner disiplinen til fordel for politisk overlevelse.
For å sikre flertall måtte regjeringen gi etter for kravene fra Rødt, SV, MDG og Senterpartiet. Seks milliarder ekstra oljekroner ble prisen for å unngå krise. Dette er et klassisk eksempel på at staten eser ut når det politiske systemet prioriterer å beskytte egne posisjoner fremfor å føre en nøktern økonomisk politikk. Individets økonomiske handlingsrom ofres på alteret for parlamentarisk stabilitet.
Hvordan kamufleres den økte pengebruken?
Norge befinner seg i en særegen situasjon der krig og global uro har gitt et enormt økonomisk påfyll til vår oljemarinerte økonomi. Dette gir politikerne et pusterom de utnytter til fulle, men det er en farlig hvilepute.
De høye inntektene fungerer som et røykteppe over statens manglende evne til å prioritere. I stedet for å kutte i offentlig sløsing, velger partiene minste motstands vei ved å pøse på med mer kapital fra fondet. Konsekvensene av denne politikken er strukturelle og direkte skadelige for privat sektor:
- Økt statlig forbruk: Offentlig sektor skjermes for nødvendige kutt og effektivisering, mens privat sektor må bære byrden.
- Inflasjonspress: Mer penger i omløp gjør det vanskeligere for sentralbanken å senke renten, noe som direkte rammer folks kjøpekraft.
- Skattebyrde: Regningen for de politiske kompromissene veltes konsekvent over på privat verdiskapning og individets lommebok.
Hva skjer når staten mister evnen til selvstyre?
Vi ser et mønster der et samlet Storting tvinger regjeringen til å fravike egne økonomiske rammer. Dette er ikke bare en budsjettsprekk; det er en fundamental svikt i den sosialdemokratiske styringsmodellen. Staten klarer ikke lenger å styre seg selv, men tviholder likevel på makten over individets ressurser.
Kompromissene inngås konsekvent på bekostning av privat eierskap og langsiktig stabilitet. Når hver politisk krise løses med sjekkheftet, undergraves tilliten til at staten kan forvalte fellesskapets midler på en ansvarlig måte.
Hva blir konsekvensen for individet og næringslivet?
Den politiske eliten kjøper seg kortsiktig ro med midler som burde vært forvaltet for fremtiden. Hver milliard som legges til i revidert budsjett er kapital som staten allokerer basert på politiske hestehandler fremfor markedets reelle behov. Dette forstyrrer prissignaler og svekker insentivene for effektivitet.
Når staten svikter i sin planlegging, er det skattebetalerne som sitter igjen med ansvaret. For å sikre reell velstandsutvikling må makten og kapitalen desentraliseres. Det krever reelle kutt i offentlige utgifter, ikke en evig utvidelse av statens rammer sponset av geopolitiske tilfeldigheter. En bærekraftig fremtid forutsetter at vi slutter å behandle Oljefondet som en utømmelig kilde til politisk fred.
Liberalistisk Allianse Norge
