Mens norske politikere har vært opptatt av symbolske klimamål og lakseeksport, har Kina systematisk kjøpt seg inn i ryggraden av norsk infrastruktur. Det vi ser nå er konsekvensen av tiår med statlig naivitet som utfordrer nasjonal suverenitet.
Advarslene fra sikkerhetseksperter har vært tydelige, men de har talt for døve ører i regjeringskvartalet. Til tross for innføringen av sikkerhetsloven, opererer norske myndigheter fortsatt med det sikkerhetsmiljøer kaller «kunstige skiller» mellom sivil handel og nasjonal sikkerhet. Norge er ofte verdensmestere i planer, men dårligst på faktisk handling når det gjelder å sikre kritiske verdier.
Det mest prekære eksempelet er tillatelsen til å bruke opptil 50 prosent utstyr fra «høyrisikoland» i det norske 5G-nettet. Dette er skrivebordspolitikk blottet for bakkekontakt. I Kinas doktrine om sivil-militær fusjon eksisterer det ingen skiller; kinesiske selskaper er lovpålagt å samarbeide med statens etterretningstjenester når de blir bedt om det.
Det er en alvorlig systemsvikt når staten, hvis primære oppgave er å beskytte borgernes frihet og trygghet, prioriterer kortsiktige handelsinteresser fremfor kontroll over kritisk infrastruktur. Mens norske telegiganter har fått bygge ut nettet med kinesisk teknologi for å spare penger, har vi i realiteten bygget bakdører rett inn i det norske samfunnets sentralnervesystem. Dette handler ikke om frihandel i ordinær forstand, men om asymmetrisk krigføring der autoritære regimer utnytter åpne markeders sårbarhet.
Vi ser nå konsekvensene av en politikk der ønsketenkning har erstattet realisme. Kina investerer ikke tilfeldig; de kjøper strategisk innflytelse i havner, teknologi og kommunikasjon. Når byråkratiet i Oslo tillater dette under dekke av «godt samarbeid», gambler de med vår nasjonale handlefrihet. Det er på høy tid at vi innser at økonomisk avhengighet til et totalitært regime er uforenlig med reell nasjonal sikkerhet og individuell frihet.
Liberalistisk Allianse Norge
