Den svenske statlige pensjonsforvalteren, Andra AP-fonden (AP2), pumper ytterligere 330 millioner svenske kroner inn i det kriserammede stålprosjektet Stegra. Investeringen skjer kort tid etter at fondet tapte milliarder på batterifabrikken Northvolt. Dette er et klassisk eksempel på at statlige aktører kaster gode penger etter dårlige for å redde politiske prestisjeprosjekter.
Hvorfor gambler staten med pensjonspenger på ulønnsom industri?
Investeringen vitner om en urovekkende trend der politisk ideologi trumfer finansiell logikk. Mens uavhengige økonomer advarer mot manglende lønnsomhet i grønn industri, opptrer AP-fondene som risikokapitalister med vanlige folks sparepenger. Utviklingen i Sverige speiler den norske statens industripolitikk, hvor subsidier erstatter reell markedsetterspørsel.
Vi ser nøyaktig det samme mønsteret i Norge. Da Morrow Batteries gikk over ende, var det et resultat av statlig styringssvikt. Likevel fortsetter staten å allokere milliarder til sentraliserte gigantprosjekter, som da de valgte å pumpe 2,2 milliarder kroner inn i Nscales datasenter utenfor Narvik.
Hva skjer når markedets disiplin fjernes av staten?
Kjernen i problemet er troen på at byråkrater kan treffe bedre beslutninger enn et fritt kapitalmarked. Når markedet stenger kranen på grunn av for høy risiko, trer staten inn som garantist. Resultatet er en massiv feilallokering av kapital der regningen systematisk skyves over på skattebetalerne og pensjonistene.
Dette handler om respekt for individets eiendomsrett. Svenske pensjonister har ikke samtykket til at deres midler skal fungere som livbøye for ulønnsomme klimaprosjekter. Fri konkurranse, ikke statlige påbud, driver frem reell innovasjon. At AP-fonden nå dobler innsatsen i Stegra, er ikke finansiell teft, men en desperat øvelse i å forsvare sunkne kostnader.