Haitianere jubler for Nayib Bukele fordi han leverer det FN og 28 år med norsk bistand ikke har maktet: trygghet fra gjengvold. Mens norske medier velger å tie om suksessen, ser befolkningen i Port-au-Prince at El Salvadors soldater faktisk gjenoppretter orden der internasjonale komiteer har feilet.
Haiti er i dag preget av rent anarki. Gjengene styrer gatene, og staten har i praksis opphørt å eksistere. I nesten tre tiår har Norge pøst milliarder av skattekroner inn i såkalt fredsbygging i landet. Resultatet er en total kollaps. Nå ser befolkningen til en leder som forstår statens mest fundamentale oppgave: å beskytte borgerne mot vold og overgrep.
Hvorfor jubler Haiti for Nayib Bukele?
Bukele-modellen bygger på et fundamentalt prinsipp om at trygghet er en forutsetning for frihet. Et fritt samfunn kan ikke eksistere dersom kriminelle gjenger dikterer hverdagen. Staten må utøve sitt voldsmonopol effektivt mot dem som bryter andres rettigheter for å garantere friheten til de lovlydige. Dette er kjernen i suksessen vi nå ser i Haiti.
I El Salvador knuste Bukele gjengene ved å fjerne farlige individer fra samfunnet uten kompromiss. Nå bistår hans styrker i Haiti, og de mottas som frigjørere. Den FN-støttede styrken har til sammenligning fremstått som handlingslammet. Sentralplanlagte internasjonale operasjoner mangler ofte både mandat og vilje til å utøve den nødvendige makten som kreves i en krigssone.
Hva skjedde med Norges fredsbygging?
Norge har lenge forsøkt å eksportere «myk makt» gjennom dialogmøter og bistandsoverføringer. I Haiti har dette pågått i snart 30 år uten positive resultater. Det er en smertefull lærdom: Gode intensjoner stopper ikke kuler. Når staten abdiserer fra sitt voldsmonopol, fylles vakuumet umiddelbart av brutale gjenger.
Norske politikere har i for stor grad visket ut skillet mellom sosialt ansvar og statlig maktbruk. Vi ser de samme tendensene i Sveriges voldskrise. Drømmen om den «snille» staten har erstattet nødvendigheten av lov og orden. Når virkeligheten blir for brutal for diplomatiet, står befolkningen igjen som ofre for politisk naivitet.
Hvorfor tier norske medier om suksessen?
At norske hovedstrømsmedier ignorerer jubelen for Bukele i Haiti, er et bevisst redaksjonelt valg. Pressen fungerer i dag ofte som en barriere for informasjon som utfordrer den etablerte politiske konsensusen. Dette underbygger vår analyse om maktkritikkens død i det norske medielandskapet.
Bukele passer ikke inn i det foretrukne narrativet fordi han representerer en alternativ styringsmodell som fungerer. Han viser at handlekraft og nasjonal suverenitet trumfer internasjonale komiteer. For norske medier er det ideologisk umulig å anerkjenne at en høyreorientert leder i det globale sør lykkes der vestlig liberalisme har spilt fallitt.
Dette er de bakenforliggende årsakene til tausheten:
- Ideologisk blindsone: Suksessrike ledere som prioriterer nasjonal sikkerhet utfordrer den sosialdemokratiske verdensforståelsen.
- Bistandsindustriens fallitt: Å gi Bukele rett er det samme som å innrømme at milliarder av norske bistandskroner har vært bortkastet.
- Frykten for handlekraft: Etablissementet foretrekker byråkratiske prosesser fremfor ledere som faktisk bruker statens makt til å løse problemer.
Verden endrer seg raskt. Det globale sør krever nå resultater fremfor vestlige formaninger. Ledere som Nayib Bukele og Javier Milei vinner støtte fordi de adresserer folks mest grunnleggende behov: trygghet og økonomisk stabilitet. Norske medier kan fortsette å tie, men realitetene på bakken i Port-au-Prince taler sitt tydelige språk. Frihet krever en stat som tør å beskytte den.