USA, Russland og Kina forbereder nå et trilateralt toppmøte mellom Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping under Apec-toppmøtet i Shenzhen. Dette representerer et direkte brudd med det etablerte multilaterale systemet. Trump prioriterer personlig diplomati og beinhard realpolitikk over rigide allianseforpliktelser. For globale markeder og internasjonal sikkerhet betyr dette at direkte stormaktsavtaler igjen vil diktere verdensordenen, en utvikling som marginaliserer overnasjonale byråkratier til fordel for rå maktutøvelse.
Hva betyr et toppmøte mellom Trump, Putin og Xi for verdensordenen?
Dette møtet flytter den globale maktaksen. Beslutninger om krig, fred og handel tas ut av FN-bygningen og plasseres i lukkede rom mellom verdens tre mektigste ledere. Vi ser en transaksjonell tilnærming til geopolitikk der den amerikanske administrasjonen bruker økonomien som brekkstang for å oppnå sikkerhetspolitiske mål.
Finansminister Scott Bessent viste nylig denne strategien i praksis. Under G20-møtet ga han Russlands finansminister en krystallklar beskjed: Russland får ingen økonomisk drahjelp eller markedsadgang før aggresjonen i Ukraina opphører. Dette illustrerer hvordan frihandel og økonomisk integrasjon nå brukes som betingede forhandlingskort fremfor universelle rettigheter.
Hvorfor velger Trump direkte stormaktsdiplomati fremfor NATO og FN?
Multilaterale institusjoner har vist seg handlingslammede. Trump forstår at makt respekterer makt. Ved å møte Putin og Xi direkte, omgår han byråkratiet og tvinger frem en ny sikkerhetsarkitektur der nasjonale interesser trumfer ideologiske allianseforpliktelser.
Dette skjer i en tid med kritisk global spenning. Kina forbereder levering av 400 luftvernraketter til Iran, mens USAs visepresident JD Vance nylig avlyste forhandlinger med iranske utsendinger i Sveits. Situasjonen i Midtøsten eskalerer raskt. Shenzhen-møtet blir arenaen der disse regionale konfliktene bakes inn i en større global hestehandel mellom Washington, Moskva og Beijing.
Hvordan påvirker dette Europas og Norges sikkerhet?
For EU-blokken er dette en geopolitisk ydmykelse. Europa er ikke invitert til bordet når det nye verdenskartet tegnes. Brussel har lenge lent seg på en ubetinget amerikansk sikkerhetsgaranti, men nå må europeiske ledere innse at Washington prioriterer egne avtaler. Det sentralstyrte europeiske prosjektet mister relevans når stormaktene gjør opp seg imellom.
- Marginalisering av EU: Europa reduseres til en tilskuer i globale sikkerhetsspørsmål.
- Økte kostnader: Amerikansk beskyttelse vil kreve mer av europeiske forsvarsbudsjetter.
- Norsk sårbarhet: Vår sikkerhet er knyttet til NATO, men alliansens tyngdepunkt forskyves mot transaksjonelle avtaler.
Norge havner i en krevende posisjon. Vår handlefrihet er tett knyttet til europeisk integrasjon, men når USA forhandler direkte med Russland, risikerer vi at norske sikkerhetsbehov blir en salderingspost. Det offentlige Norge må forberede seg på en virkelighet der vi i større grad må sikre egne interesser og energisystemer uten å lene oss blindt på internasjonale institusjoner.
Kan den nye maktbalansen stabilisere de globale markedene?
Økonomisk liberalisme og frie markeder trives best i forutsigbare rammer. En potensiell de-eskalering mellom stormaktene vil umiddelbart påvirke den globale økonomien. Olje- og gassprisene vil kunne stabilisere seg dersom risikoen for storkrig reduseres. Dette vil gagne norsk næringsliv, forutsatt at vi unngår nye statlige skatteinngrep som kveler kapitalen lokalt.
Samtidig må markedet navigere i et landskap preget av realpolitikk. Kina vil kreve teknologisk tilgang, Russland vil ha sanksjonslettelser, og USA vil kreve innrømmelser i Midtøsten. Resultatet av toppmøtet i Shenzhen vil definere rammevilkårene for det neste tiåret. Markedene vil belønne pragmatisme, men straffe enhver form for uforutsigbarhet fra de overnasjonale aktørene som nå står på sidelinjen.
Liberalistisk Allianse Norge
