Norske bilister rammes av en kraftig økning i drivstoffavgifter fra 1. september når det midlertidige avgiftskuttet fjernes. Nye tall lagt fram for Stortinget viser at dette vedtaket plasserer Norge helt i Europa-toppen for særavgifter på diesel, og svært høyt på listen for bensin. Dette er ikke et naturgitt prisbyks, men et villet politisk inngrep som direkte svekker nordmenns kjøpekraft og næringslivets konkurranseevne.
Tallene er hentet fra Europakommisjonens ukentlige oversikt over drivstoffpriser. De bekrefter et mønster vi har sett over tid: Staten bruker særavgifter som et verktøy for sosial ingeniørkunst, fremfor å la markedet prise varene ut fra reell tilbud og etterspørsel. Resultatet er at regningen sendes direkte til forbrukere og bedrifter som er avhengige av transport.
Hva betyr en økning i drivstoffavgifter for norske bilister?
Når kalenderen viser 1. september, er det slutt på den midlertidige lettelsen. For den enkelte bilist betyr dette umiddelbart høyere utgifter ved pumpene. Kjøpekraften reduseres drastisk. For mange familier og pendlere utgjør drivstoff en betydelig del av de faste månedlige kostnadene. Dette er midler som ellers kunne vært brukt fritt i økonomien, men som nå i stedet trekkes inn i statskassen for å finansiere offentlig sløsing.
Tidligere i år så vi hva som skjedde da staten midlertidig trakk seg tilbake. Da Stortinget vedtok å fjerne veibruksavgiften midlertidig, leverte markedet umiddelbart. Vi så bensinpriser under 16 kroner literen og diesel under 20 kroner. Dette beviste med all tydelighet at det høye prisnivået i Norge primært er et resultat av skattetrykk, ikke markedssvikt.
Hvorfor ligger Norge på avgiftstoppen i Europa?
At Norge nå igjen inntar toppsjiktet i Europa for særavgifter på drivstoff, vitner om en politisk uvilje mot å la innbyggerne beholde egne penger. Mens flere europeiske land diskuterer permanente lettelser for å skjerme innbyggerne mot inflasjon, velger norske myndigheter å gjeninnføre det fulle avgiftstrykket. Dette får konkrete konsekvenser for samfunnsøkonomien:
- Svekket konkurranseevne: Norsk transportnæring får høyere kostnader enn sine europeiske konkurrenter, noe som truer norske arbeidsplasser.
- Økte varekostnader: Høyere transportkostnader veltes over på prisene i butikkene, noe som driver inflasjonen videre opp og rammer de med svakest økonomi.
- Inntektsinndragning: Staten øker sine inntekter på bekostning av privat sektor og husholdningenes marginer.
Forskjellsbehandling og statlig planleggingssvikt
Gjeninnføringen av avgiftene forsterker også en åpenbar markedsvridning. Staten velger vinnere og tapere gjennom skattesystemet. Mens brukere av fossile kjøretøy straffes med Europas høyeste særavgifter, opprettholdes subsidier og fordeler for andre kjøretøygrupper. En konsekvent og liberalistisk tilnærming ville vært å behandle alle bilister likt for loven og skatteseddelen.
Å gjøre drivstoffkuttene permanente, samtidig som man faser ut kostbare subsidier, ville skapt et nøytralt og rettferdig marked. I stedet velger staten å detaljstyre befolkningens transportvalg gjennom økonomisk straff. Dette er et direkte inngrep i individets autonomi og bevegelsesfrihet.
Hvordan vil drivstoffprisene utvikle seg fremover?
Det er lite som tyder på at det politiske etablissementet vil endre kurs med det første. Staten har gjort seg avhengig av de enorme inntektene særavgiftene genererer for å opprettholde et oppsvulmet byråkrati. Så lenge den politiske konsensusen aksepterer at staten skal detaljstyre samfunnsutviklingen gjennom skatteseddelen, vil norske bilister måtte betale en kunstig høy pris for mobilitet.
En nøktern vurdering tilsier at markedet fungerer best når staten blander seg minst mulig. Fraværet av avgifter ga oss lavere priser. Gjeninnføringen gir oss Europas dyreste drivstoff. Sammenhengen er ubestridelig, og det er borgerne som tar regningen for den statlige grådigheten.
Liberalistisk Allianse Norge
