Norske sikkerhetsmyndigheter overvåker det digitale ordskiftet, men det virkelige spørsmålet er ikke lenger bare hva de leser – det er hva de selv skriver. Mistanken om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) benytter falske profiler for å provosere frem eller delta i hatprat på nett, reiser et fundamentalt problem for rettsstaten. Hvis staten selv bidrar til å skape det problemet de hevder å bekjempe, undergraves selve grunnlaget for det liberale demokratiet.
Dette er kjernen i debatten om statlige troll. En stat som infiltrerer den offentlige samtalen under falskt flagg, driver ikke lenger med passiv overvåkning; den driver med aktiv manipulasjon. Det skaper et kunstig trusselbilde som igjen brukes for å rettferdiggjøre ytterligere inngrep i borgernes privatliv og autonomi.
Hvorfor nekter PST å avkrefte bruk av falske profiler?
Når spørsmålet om bruk av falske identiteter for påvirkning reises, møtes offentligheten med en talende taushet. PST verken bekrefter eller avkrefter metodikken. I slike saker er taushet sjelden et tegn på uskyld, men snarere en indikasjon på at metodene befinner seg i en juridisk og moralsk gråsone som ikke tåler dagens lys.
Kontrasten til statens kjerneoppgaver er slående. Mens enorme ressurser brukes på å kartlegge og potensielt provosere frem ytringer i kommentarfeltene, svikter det fysiske forsvaret av nasjonen. Vi har nylig sett eksempler på mistenkt kinesisk spionasje fra en bunker tett på den militære flystasjonen i Bodø. Statens primæroppgave er å beskytte nasjonens territorielle integritet, men i stedet ser vi en maktforskyvning der byråkratiet prioriterer å overvåke sine egne borgeres meningsutvekslinger.
Skaper staten problemet for å selge løsningen?
Historien viser at trollfabrikker ikke utelukkende er et utenlandsk fenomen. Norske miljøer har tidligere demonstrert hvordan den offentlige samtalen kan manipuleres gjennom koordinerte, anonyme nettverk. Når statlige aktører mistenkes for å ta i bruk de samme verktøyene, oppstår en farlig sirkelargumentasjon som tjener systemet, ikke individet.
Dersom sikkerhetstjenestene opererer med falske profiler som ytrer seg radikalt for å «gli inn» i bestemte miljøer, bidrar de direkte til statistikken over hatefulle ytringer. Denne dynamikken har flere alvorlige konsekvenser:
- Statistisk manipulasjon: Omfanget av radikalisering på nett fremstår større enn det reelt sett er, noe som forvrider den offentlige debatten.
- Budsjettvekst: Det oppblåste trusselbildet brukes som brekkstang for å kreve økte budsjetter og utvidede overvåkningshjemler.
- Kriminalisering av ubehag: Ytringer som utfordrer maktstrukturer, risikerer å bli omdefinert til lovbrudd, en trend vi allerede ser i akademia.
Dette er statlig planleggingssvikt satt i system. Staten skaper et marked for sin egen overvåkningsteknologi og kontrollbehov. Det er en grov sløsing med skattebetalernes penger og et direkte angrep på den individuelle ytringsfriheten.
Hvordan påvirker statlig infiltrasjon individets frihet?
Det liberale samfunnet bygger på at individet har autonomi og at statens makt er strengt avgrenset. Statens informasjonsmonopol er allerede ugjenkallelig brutt av teknologisk utvikling. Da falske dødsrykter om kongen spredte seg raskere enn Slottet rakk å reagere, ble det tydelig at desentraliserte plattformer nå styrer informasjonsflyten. Staten har mistet kontrollen over narrativet.
Mistanken om en hemmelig digital hær kan leses som et desperat forsøk på å gjenvinne denne kontrollen. Ved å infiltrere desentraliserte nettverk forsøker staten å styre samtalen fra innsiden. Dette truer selve tillitsforholdet mellom borger og stat. Når du ikke lenger vet om en krass debattant er en reell samfunnsborger eller en statsansatt provokatør, kveles den frie debatten av paranoia og selvsensur.
Veien videre: Tilbake til kjerneoppgavene
Løsningen er ikke mer regulering av sosiale medier, men en strengere regulering av statens maktmidler. Sikkerhetstjenestene må underlegges et absolutt krav om transparens når det gjelder bruk av provokasjon og falske profiler i det offentlige rom. Hemmelighold kan aksepteres i jakten på reelle trusler mot rikets sikkerhet, men aldri som et verktøy for å manipulere den demokratiske samtalen.
Staten må trekke seg ut av kommentarfeltene og tilbake til sine faktiske ansvarsområder: beskyttelse av liv, eiendom og territorium. Et fritt samfunn tåler krasse ytringer. Det samfunnet ikke tåler, er en stat som i hemmelighet undergraver den friheten den er satt til å forsvare.
Liberalistisk Allianse Norge
