Kriminalomsorgen mørklegger: Nekter å svare på om voldtektsmenn soner med kvinner

Kriminalomsorgen nekter å opplyse om voldtektsdømte menn soner i kvinnefengsel. – Statlig arroganse og tåkelegging, tordner redaktøren.
Total
0
Shares

«Det er ikke nødvendigvis noe offentligheten har krav på å vite.» Slik lyder den oppsiktsvekkende beskjeden fra Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) når de blir spurt om biologiske menn, dømt for voldtekt, soner straffen sin i norske kvinnefengsler.

Svaret fra seniorrådgiver Mari Bræin Faaberg i KDI er mer enn bare et byråkratisk «nei». Det er et symptom på en statlig arroganse som setter hensynet til kriminelles personvern over tryggheten til lovlydige borgere og kvinnelige innsatte. Mens debatten om transpersoner i fengsel raser i Storbritannia og USA, velger norske myndigheter å trekke ned rullegardinen. Spørsmålet er enkelt: Sitter det personer med mannlig kjønnsorgan, dømt for seksuelle overgrep, innelåst sammen med sårbare kvinner i norske fengsler?

KDI nekter å bekrefte eller avkrefte dette. De gjemmer seg bak taushetsplikten og hevder at tallene er så små at individer kan identifiseres. Dette er en tynnslitt unnskyldning for å unngå en ubehagelig offentlig debatt. Det offentligheten har krav på å vite, er hvorvidt staten prioriterer kjønnsidentiteten til en voldtektsmann høyere enn sikkerheten til kvinnelige medfanger – kvinner som i statens varetekt bokstavelig talt ikke har noe sted å rømme.

Dette føyer seg inn i rekken av hemmelighold fra et rettsvesen som stadig oftere virker mer opptatt av rehabilitering og inkludering enn av straff og beskyttelse. Når definisjonen av «kvinne» blir flytende i lovverket, forsvinner også de fysiske garantiene for kvinners sikkerhet. Et kvinnefengsel skal være en beskyttet arena. Å potensielt plassere biologiske menn dømt for voldtekt i dette miljøet, er ikke progressivt – det er et svik mot rettsstatens omsorgsplikt overfor de kvinnelige innsatte.

At byråkrater i Kriminalomsorgen mener de kan definere hva folket «har krav på å vite» om bruken av skattebetalernes penger og statens voldsmonopol, vitner om en farlig avstand mellom systemet og folket. Hemmeligholdet skaper mistillit. Hvis praksisen tåler dagens lys, hvorfor tør de ikke vise oss tallene?

For deg som likte dette