I en verden av konformitet og statlig «omsorg», er det mest radikale du kan gjøre å snu ryggen til varmen og gå mot stormen. Werner Herzogs «gale» pingvin er ikke syk. Han er den eneste av oss som er virkelig fri.
Det finnes en scene i Werner Herzogs dokumentar Encounters at the End of the World som treffer en nerve i den moderne folkesjelen. Kameraet fanger en pingvinkoloni i Antarktis. Tusenvis av dyr står tett i tett; en kakofoni av støy, lukt og trygghet. De gjør som de skal. De spiser, de parrer seg, de eksisterer i flokk.
Men så skjer det. Én pingvin stopper opp. Han ser seg ikke tilbake. Han snur seg ikke mot havet der maten er. I stedet setter han kursen rett mot innlandet. Mot et massivt fjellmassiv sytti kilometer unna. Mot en sikker død.
Forskeren i filmen kaller ham «sinnsforvirret». Han forklarer at selv om de fanger ham og bringer ham tilbake til flokken, vil han snu med en gang og gå mot fjellet igjen. For systemet – enten det er biologer eller norske byråkrater – er dette adferden til en galning. For meg er det bildet på den ultimate norske liberalist.
Når fellesskapet blir et fengsel
Vi lever i et samfunn som er besatt av kollektiv trygghet. Den norske modellen er i praksis blitt en gigantisk pingvinkoloni. Her er det varmt, sosialdemokratisk og gjennomregulert. Tvangsstaten og den ideologiske blindheten sørger for at staten passer på at du ikke spiser feil mat, at du ikke bruker pengene dine på «feil» måte, og at du ikke tar risiko som kan skade deg selv – eller enda verre: skade statistikken deres.
Men prisen for denne tryggheten er kvelende. Det vi ser i pingvinkolonien er konformitetens tyranni. De som blir stående i klynga tror de har valgt det selv, men de er bare marionetter i et politisk maskineri. Å velge å forlate flokken blir sett på som et svik. «Hvorfor vil du starte bedrift uten sikkerhetsnett?» spør NAV. «Hvorfor stoler du ikke på ekspertene?» spør helsemyndighetene.
Svaret ligger i pingvinens stødige gange mot fjellet. Han søker ikke døden, han søker noe annet. Noe som er hans eget. I et land der «godhetstyranniet» har blitt statsreligion, er individets rett til å velge sin egen vei den siste skansen av frihet vi har igjen. Som vi ser i debatten om selvutvikling og individuell frihet, utfordrer slike valg selve fundamentet i den norske staten.
Diagnosen «sosialt avvik»
Det fascinerende med Herzogs fortelling er forskernes reaksjon. De ser på avvikeren som en feilvare. En «bug» i systemet. Dette er nøyaktig den samme holdningen vi møter fra det norske embetsverket når noen tør å tenke utenfor boksen. Systemets ryggmargsrefleks er alltid å diagnostisere kritikerne. Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det du som er gal, ikke kartet.
Når en gründer pantsetter huset for en idé ingen tror på, eller en debattant utfordrer konsensus, blir de møtt med samme blikk som pingvinen. Det er et blikk fylt av en nedlatende undring: «Skjønner du ikke at vi vet ditt eget beste bedre enn du gjør?»
Staten prøver, som forskerne, å «bære oss tilbake» til kolonien. De innfører subsidier for å styre adferd. De oppretter nye tilsyn. De skattlegger suksess og subsidierer fiasko for å utjevne forskjellene, slik at ingen skal finne på å vandre mot fjellet alene. De kaller det omsorg. Jeg kaller det en umyndiggjøring av menneskesjelen. Slik myten om den velmenende tvangsstaten illustrerer, ender denne omsorgen ofte opp som ren kontroll.
Fjellet som den ultimate sannhet
Hvorfor velger pingvinen fjellet? Ingen vet. Kanskje er det en lyst, en erkjennelse av at livet i kolonien er meningsløst uten friksjon. Fjellet representerer det ukjente. Det er kaldt, hardt og nådeløst. Der ute finnes ingen støtteordninger, ingen sykemeldinger og ingen «pappa stat» som kommer løpende med plaster.
Det er her skillet mellom «oss» og «dem» blir tydeligst. «Dem» er byråkratene som sitter på varme kontorer i Oslo og administrerer andres liv. «Oss» er de som forstår at verdier og mening skapes i møte med motstand. Fjellet skiller klinten fra hveten; det krever at du står ansvarlig for dine egne valg. Dette er en brutalitet det moderne Norge har glemt hvordan man håndterer.
Retten til å være levende
Det er lett å kalle dette en hyllest til undergangen. Det er det ikke. Det er en hyllest til autonomi. Den gale pingvinen minner oss om at livet ikke handler om å overleve lengst mulig med lavest mulig risiko. Det handler om hva du gjør med tiden du har.
Hvis vi fjerner muligheten til å feile, fjerner vi også muligheten til å lykkes spektakulært. Et samfunn som forbyr turen mot fjellet – enten gjennom reguleringer eller sosialt press – vil aldri fostre de enerne vi trenger. Vi trenger de gale. Vi trenger de som går motstrøms, selv når «ekspertene» rister på hodet.
Neste gang du ser en statlig kampanje som forteller deg hvordan du skal leve, tenk på den enslige figuren på isen. Han går kanskje mot en usikker skjebne, ja. Men i det øyeblikket han snur ryggen til massene, er han mer levende enn tusen byråkrater som bare eksisterer i takt.
Fjellet kaller. De færreste tør å svare. Men vi trenger så inderlig flere som prøver.
Liberalistisk Allianse Norge
