Virkeligheten har omsider innhentet de politiske visjonene på Herøya. Når industrilokomotiver som Yara, Inovyn og Ineos nå bekrefter at de skroter og utsetter sine planlagte klimaprosjekter, er det ikke lenger bare en ripe i lakken for «det grønne skiftet». Det er et høyt uling i sirene for norsk industri. 10.000 arbeidsplasser i Grenland-regionen kan nå stå i fare, ifølge tillitsvalgte og ledere. Årsaken er like enkel som den er brutal: Strømmen er for dyr, og lønnsomheten i prosjektene er ikke-eksisterende.
Det vi er vitne til, er en klassisk kollisjon mellom politisk ideologi og bedriftsøkonomisk tyngdekraft. I årevis har politikere og byråkrater i Oslo tegnet kart der industrien skal elektrifiseres for å pynte på nasjonale utslippstall. Men kartet stemmer ikke med terrenget. Industrien lever ikke av subsidier eller gode intensjoner, men av marginer i et beinhardt internasjonalt marked. Når Inovyn og Ineos trekker i nødbremsen, er det fordi regnestykket ikke går opp uten massiv statlig pengebruk – penger som til syvende og sist hentes fra skattebetalernes lommer.
Fagbevegelsen frykter nå ringvirkningene, og med rette. Men adressen for bekymringen bør ikke være styrerommene i industriparken, men Stortinget og regjeringskvartalet. Det er en direkte konsekvens av en energipolitikk som har ofret Norges historiske konkurransefortrinn – billig og stabil kraft – på alteret til europeisk markedsintegrasjon og symbolske klimamål. Når kraftkrevende industri ikke lenger får tilgang på konkurransedyktig kraft, forsvinner livsgrunnlaget.
Dette bør være en vekker for alle som trodde at politiske vedtak kunne oppheve økonomiske lover. Hvis disse «teknisk krevende» klimaprosjektene kun er liv laga med kunstig åndedrett fra staten, har de aldri vært bærekraftige. Faren nå er at vi ikke bare mister prosjektene, men at vi ser starten på en villet avindustrialisering av Norge. Når rammevilkårene svikter, flytter kapitalen seg. Det eneste som blir igjen da, er arbeidsledigheten og de høye strømregningene.