Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) har lagt frem et revidert nasjonalbudsjett preget av historisk høy statlig pengebruk, pakket inn i advarsler om global usikkerhet. Realiteten er enkel: Regjeringen skjermer offentlig sektor for kutt, mens regningen veltes direkte over på privatpersoner og næringsliv gjennom vedvarende inflasjon og et aggressivt skattetrykk.
Stoltenberg kaller situasjonen «mer usikker enn på mange tiår». Dette er et velkjent politisk grep. Retorikken brukes for å rettferdiggjøre fraværet av strukturelle reformer. Staten vokser, mens borgernes økonomiske autonomi krymper. Når staten nekter å prioritere, er det individets handlingsrom som ofres.
Hvorfor øker statens utgifter i revidert nasjonalbudsjett?
Det reviderte budsjettet er selve manifestasjonen av statlig styringssvikt. Alle interessegrupper krever sin del av kaken, men ingen er villige til å bære kostnaden. Slik ser norsk økonomi ut når staten detaljstyrer samfunnsutviklingen og politikerne vegrer seg for å foreta reelle prioriteringer.
Resultatet er et budsjettmessig kaos. Regjeringen velger minste motstands vei ved å øke bevilgningene fremfor å kutte i ineffektive programmer. Dette skaper et massivt press på økonomien. Når staten nekter å redusere sitt eget fotavtrykk, må pengene hentes et sted – enten gjennom direkte skatter, skjulte avgifter, eller ved å la inflasjonen spise opp verdien av din kjøpekraft.
Mangelen på strukturelle kutt i offentlig sektor er den direkte årsaken til at rentenivået forblir straffende høyt for vanlige folk. Staten konkurrerer ut privat sektor i kampen om ressursene, og resultatet er en kvelende spiral for verdiskapere.
Hvordan påvirker statsbudsjettet din kjøpekraft og inflasjonen?
Sammenhengen mellom statlig pengebruk og privat kjøpekraft er ubestridelig. Hver krone staten pumper inn i økonomien uten tilsvarende produktivitetsvekst, vanner ut verdien av kronen i lommen din. Regjeringen forsøker ofte å fremstå som en reddende engel i tøffe tider, men dette er en illusjon.
Et klassisk eksempel, som vi har sett gjentatte ganger i energipolitikken, er milliardene til strømstøtte. Dette er ikke en sjenerøs gave. Det er en retur av en brøkdel av borgernes egne penger, designet for å skjule effektene av en villet og dysfunksjonell krise. Staten struper først tilbudet gjennom reguleringer, for deretter å subsidiere prisene den selv har drevet opp.
For individet betyr dette mindre frihet. Du mister kontrollen over egne midler, mens systemet sentraliserer kapitalen hos staten. Her er de tre viktigste konsekvensene:
- Inflasjonspress: Høy offentlig pengebruk driver etterspørselen opp og holder prisveksten kunstig høy.
- Rentebelastning: Norges Bank tvinges til å motvirke regjeringens ekspansive finanspolitikk med høye styringsrenter.
- Svekket eierskap: For å finansiere gildet opprettholdes skatter som driver norsk kapital og verdiskapere ut av landet.
Hva er de langsiktige konsekvensene av Stoltenbergs finanspolitikk?
At Jens Stoltenberg igjen styrer finansene, gir et krystallklart bilde av den langsiktige trenden i norsk politikk. Han er en erfaren arkitekt bak utvidelsen av den moderne velferdsstaten. Problemet er ikke mangel på regneferdigheter, men den underliggende ideologien. Systemet er designet for å ese ut.
Hver krise brukes som en brekkstang for å øke statens andel av bruttonasjonalproduktet. Skal vi unngå at privat sektor kveles, må kursen endres radikalt. Løsningen ligger i å slippe markedskreftene fri gjennom massiv deregulering og et oppgjør med statlig sløseri. Skattene på norsk eierskap må ned. Den globale usikkerheten bekjempes best ved å gi makten og kapitalen tilbake til de som faktisk skaper verdiene.
Liberalistisk Allianse Norge
