Europa er i ferd med å reduseres fra en global maktfaktor til et historisk museum for velstående turister. Uten USA som permanent sikkerhetsgarantist mangler kontinentet evnen til å forsvare seg selv. Dette er resultatet av en villet politikk. Tiår med statlig detaljstyring, feilslått klimapolitikk og en uansvarlig velferdsstat har tømt statskassene. Nå kommer regningen.
Når den politiske eliten prioriterer subsidier fremfor reell verdiskaping, forsvinner den økonomiske ryggraden. Et samfunn uten økonomisk vekst kan ikke finansiere et troverdig forsvar. Resultatet er et kontinent som gradvis mister sin relevans på den globale scenen.
Hvorfor mister Europa sin geopolitiske makt?
Det europeiske forsvaret har lenge vært en illusjon finansiert av amerikanske skattebetalere. Som vi tidligere har påpekt, markerer Trumps varslede troppereduksjoner slutten på gratis forsvar. Europa tvinges nå til å ta eget sikkerhetsansvar, en oppgave kontinentet er sørgelig dårlig forberedt på.
Uten den amerikanske paraplyen blir europeisk militærmakt avslørt som fragmentert og underfinansiert. Et desentralisert forsvarssystem kan være robust, men bare hvis de enkelte nasjonene har kapital og vilje til å bygge kapasitet. I dag mangler begge deler.
- Økonomisk utmattelse: Statsfinansene er strukket til bristepunktet av interne velferdsløfter.
- Manglende investeringsvilje: Forsvarsbudsjettene har systematisk blitt nedprioritert til fordel for sosiale utgifter.
- Geopolitisk naivitet: En tro på at myk makt og diplomati kan erstatte hard militær avskrekking.
Hva koster den statlige klimapolitikken for kontinentet?
Europas svake statsfinanser er ikke et naturgitt fenomen; de er direkte forårsaket av politisk inngripen. Den massive statlige satsingen på klimapolitikk fungerer som en sentralstyrt tvangstrøye på næringslivet. Industrien pålegges enorme kostnader som kveler innovasjon.
Konkurransekraften forvitrer. Når energi gjøres kunstig dyr gjennom avgifter og reguleringer, flykter kapitalen til regioner med friere markeder. Europa har i praksis valgt å avindustrialisere seg selv.
Vi har allerede sett konsekvensene av å gjøre seg avhengig av eksterne aktører. Trusler om stans i energileveranser gjør Europa til et politisk gissel. Man kan ikke føre en suveren utenrikspolitikk når andre kontrollerer stikkontakten. Når staten i tillegg feilallokerer milliarder til ineffektive grønne prestisjeprosjekter, forsvinner midlene som burde gått til grunnleggende infrastruktur og sikkerhet.
Hvorfor svikter den europeiske samfunnsmodellen nå?
Demografien er nådeløs. Den innfødte europeiske befolkningen eldes raskt, og forholdstallet mellom de som skaper verdier og de som forbruker skattepenger forskyves dramatisk. Velferdsstaten er matematisk ustabil.
Løsningen fra den politiske eliten har vært massiv immigrasjon. Men tallene lyver ikke; kostnadene for integrering og velferdsytelser overgår langt den økonomiske gevinsten. Samtidig importeres verdisett som ofte står i direkte konflikt med vestlige frihetsidealer.
Når staten ikke lenger krever assimilering og lojalitet til grunnleggende rettsstatsprinsipper, fragmenteres samfunnet. Et samfunn uten indre samhold og felles respekt for eiendomsrett og individuell frihet, er et samfunn som ikke lenger vil kjempe for sin egen overlevelse i en krisetid.
Fra supermakt til turistattraksjon
Hva står igjen når den økonomiske og militære makten forsvinner? Historien. Europa har en ubestridelig kulturell arv. Paris, Roma og Wien vil fortsette å tiltrekke seg millioner av besøkende, men som kulisser fremfor kraftsentre.
Europa vil bli et historisk museum. Et vakkert, men maktesløst kontinent. Turister fra fremvoksende økonomier i Asia og et deregulert USA vil reise hit for å se arkitekturen fra en tid da Europa var sentrum for innovasjon og frihet.
Forfallet er ikke uunngåelig, men det krever et radikalt brudd med dagens konsensus. Løsningen er ikke mer EU-byråkrati eller strengere klimakvoter. Løsningen er en massiv deregulering av markedene, kraftige skattekutt for å hente kapitalen hjem, og en demontering av den uansvarlige velferdsstaten. Først når individet og markedet får tilbake sin frihet, kan Europa igjen bli en aktør å regne med.
Liberalistisk Allianse Norge
