Bompenger: En selvopprettholdende skattemaskin

Bompenger fungerer ikke lenger primært som finansiering av infrastruktur, men som en selvopprettholdende skattemaskin. Hver gang staten når sine trafikkpolitiske mål, faller inntektene. Dette utløser umiddelbart krav om enda høyere takster for å drifte selve innkrevingsapparatet og de politiske prestisjeprosjektene det finansierer. Resultatet er en evigvarende spiral der statlig planleggingssvikt straffer innbyggerne økonomisk.

Jeg har forsøkt å finne logiske svar på hvordan dagens samferdselsmodell er bygget opp. Det dukker bare opp flere spørsmål. Systemet fremstår ikke som en rasjonell løsning for mobilitet. Det fremstår som et byråkratisk sluk som kveler individets handlefrihet.

Hvorfor øker bompengene når vi kjører mindre?

Det grunnleggende problemet med det norske bompengesystemet er de perverse insentivene i offentlig sektor. Politikerne setter høye takster for å redusere biltrafikken og presse frem en overgang til elbiler. Politikken virker. Folk kjører mindre, eller de bytter til biler med miljørabatt. Men når trafikken minker, svikter finansieringen av bypakkene.

Løsningen fra det offentlige er aldri å kutte i kostnadene eller skrinlegge ulønnsomme prosjekter. Løsningen er alltid å øke prisene for de som er igjen på veien. Når staten bygger et massivt byråkrati for å kreve inn midler, oppstår et system der innkrevingsapparatet krever en stadig større andel av kaken for å overleve.

• Administrasjonskostnader: Bompengeselskapene har egne styrer, direktører og driftskostnader som spiser av bruttoinntektene.
• Investeringsfellen: Inntektene er allerede pantsatt til fremtidige prosjekter. Svikter inntektene, trues hele korthuset.
• Skjult skatt: Bompenger har gått fra å være brukerbetaling for en spesifikk veistrekning til å bli en generell skatt på bevegelsesfrihet.

Hvordan fungerer bompenger som en skjult skatt?

Bompenger er en regressiv beskatning. Den rammer hardest hos de som har minst. For en direktør i sentrum er bomringen en ubetydelig utgift. For en håndverker, en skiftarbeider eller en småbarnsfamilie i randsonen, er det et direkte innhogg i kjøpekraften. Dette undergraver individets autonomi og evne til å ta egne valg uten statlig innblanding.

Vi har sett denne folkelige avmakten manifestere seg tidligere gjennom dieselbrølet. Det var en fysisk manifestasjon av frustrasjon over en politisk elite som kveler hverdagsøkonomien med økte skatter og avgifter. Når vanlige arbeidsfolk presses til bristepunktet, trues den sosiale stabiliteten. Bompenger er i dag et av de kraftigste verktøyene for denne omfordelingen fra privat sektor til offentlig sløsing.

Hva betyr statlig planleggingssvikt for næringslivets vilkår?

Norsk næringsliv er avhengig av forutsigbarhet og effektiv logistikk. Dagens modell tilbyr ingen av delene. I stedet for å finansiere infrastruktur over statsbudsjettet, skyves regningen over på transportørene og forbrukerne. Dette er en form for ansvarsfraskrivelse fra staten som svekker konkurranseevnen.

Vi ser det samme mønsteret her som i energipolitikken. Når staten leker venturekapitalist med havvind, er det skattebetalerne som tar risikoen. Tapet sosialiseres, mens den politiske æren privatiseres. I samferdselspolitikken ser vi et tilsvarende budsjettkaos der alle vil ha betalt for sine lokale hjertesaker, men ingen vil ta regningen. Resultatet er ineffektivitet satt i system.

Er avvikling av systemet den eneste veien videre?

Uten en radikal omlegging vil bompengene fortsette å øke. Elbiler vil gradvis miste sine rabatter, og nye teknologier for veiprising vil bli introdusert. Veiprising markedsføres ofte som en mer rettferdig løsning, men i realiteten er det en blankofullmakt for staten til å overvåke innbyggernes bevegelser og skattlegge dem per meter.

En liberalistisk tilnærming krever at vi fjerner det byråkratiske mellomleddet. Infrastruktur er en kjerneoppgave som bør finansieres direkte, uten fordyrende bompengeselskaper. Fri konkurranse og reduserte skatter skaper bedre løsninger enn statlig regulering og straffeavgifter. Det er på tide å innse at et system som krever stadig mer penger bare for å drifte seg selv, ikke er en suksess. Det er en systemfeil.