Demokrati på tegnebrettet: Når kartet stemmer, men terrenget blør
Når maktens tinder bestiges, er det sjelden med hensyn til prinsippene man predikerte i dalen. I California utspiller det seg nå et politisk drama som bør sende iskalde grøss nedover ryggen på enhver som verdsetter maktfordeling og individuelle rettigheter. En føderal domstol har nylig avvist republikanernes forsøk på å stanse guvernør Gavin Newsoms aggressive omtegning av valgdistriktene. Dette er ikke bare en teknisk justering av grenser; det er en kalkulert manøver for å radere ut politisk opposisjon før den når stemmeurnene.
For oss som observerer dette fra et liberalistisk perspektiv, fremstår saken som et grelt eksempel på «skrivebordspolitikk» i sin mest kyniske form. Mens Newsom-administrasjonen smykker seg med ord som demokrati og deltakelse, viser handlingene en annen virkelighet: En vilje til å bruke byråkratiske og juridiske verktøy for å sementere politisk overherredømme. Dette illustrerer hvordan myten om den velmenende tvangsstaten i praksis ofte ender i ren maktutøvelse.
De «uavhengige» som ble brysomme
Kjernen i konflikten ligger i forvaltningen av valgkretsene. California har lenge hatt en såkalt uavhengig valgkretskommisjon, et organ som – i teorien – skulle sikre objektive kriterier. Men slike institusjoner får ofte kun leve så lenge de leverer resultatene eliten ønsker. I det øyeblikket kommisjonens arbeid sto i veien for demokratenes ønske om å eliminere fem republikanske seter, ble uavhengigheten ofret på maktens alter.
Ved å sette kommisjonen til side, har Newsom i praksis valgt sine egne velgere. Dette er kjernen i gerrymandering: Man konstruerer kunstige skiller i befolkningen for å nøytralisere motstandernes stemmer. Når kartet tegnes for å sikre gjenvalg fremfor å speile befolkningens vilje, har systemet sluttet å tjene borgerne og begynt å tjene seg selv. Det minner oss om at tvangsstaten og den ideologiske blindheten sjelden tar hensyn til individets faktiske preferanser.
Rettsstaten som politisk våpen
Det mest foruroligende i denne saken er domstolens rolle. Vi har tidligere påpekt her i LA Norge hvordan rettsvesenet bør fungere som en bolverk mot utøvende makt. Vi så et eksempel på dette i saken der Høyesterett stanset nasjonalgarden i Chicago, en seier for maktfordeling. I California ser vi dessverre det stikk motsatte.
Beslutningen fra Ninth Circuit Court of Appeals indikerer en domstol som fungerer som en forlengelse av den politiske administrasjonen. Når dommere konsekvent dømmer i favør av den samme fløyens maktutvidelser, eroderes tilliten til rettsstaten. Det skapes et inntrykk av at loven ikke er lik for alle, men tøyelig for dem med riktig politisk orientering.
Sentralmaktens arroganse
Selv om California ligger fjernt fra Oslo, er mekanismene gjenkjennelige. Vi ser den samme tendensen til at sentralmakten overkjører lokale prosesser når det passer deres agenda. Enten det dreier seg om inndeling av valgkretser eller statlig kontroll over ressursforvaltning, er mønsteret at beslutningene flyttes lengre vekk fra dem det gjelder. Resultatet er en styring hvor konsekvensene for enkeltmennesket ofres for sentrale planleggeres behov for kontroll.
Konsekvensene av et rigget marked
I et liberalistisk perspektiv er konkurranse essensielt – også i idéenes verden. Når domstolene brukes til å fjerne politisk motstand, er det en form for markedsmanipulasjon. Man forsøker å skaffe seg monopol på makt ved å stenge konkurrentene ute gjennom regulatoriske grep. Dette er like skadelig for samfunnet som monopoler er for økonomien.
California-saken er derfor en viktig påminnelse: Uten fungerende kontrollmekanismer og respekt for spillereglene, forvitrer friheten. Kampen mot byråkratisk overherredømme må føres kontinuerlig, uansett om det gjelder økonomiske reguleringer eller selve fundamentet for politisk representasjon.
Liberalistisk Allianse Norge
