Grønnvasking av statens budsjetter koster milliarder

Statlige subsidier til grønne prestisjeprosjekter mangler i dag de samme kravene til innhold som vi stiller til en enkel rekesalat i butikken. Når regjeringen deler ut milliarder, finnes det knapt målbare krav til faktiske miljøgevinster eller økonomisk avkastning. Dette gapet mellom politiske løfter og økonomiske realiteter koster skattebetalerne dyrt, samtidig som det vrir markedets evne til å skape reell innovasjon.

Staten er en elendig investor. Politikere mangler markedets disiplinerende mekanisme. Når en privat bedrift investerer i ny teknologi, risikerer eierne egne penger. Feiler de, går de konkurs. Når staten leker risikokapitalist, lempes regningen over på skattebetalerne. Feilinvesteringer dekkes over av nye bevilgninger i stedet for å resultere i avvikling, og slik forsvinner insentivet til å korrigere kursen.

Hvorfor feiler statlige subsidier til grønne prestisjeprosjekter?

Det offentlige mangler evnen til å sentralplanlegge fremtiden. Ingen byråkrat kan forutsi hvilken teknologi som vil utkonkurrere alternativene om ti år. Likevel forsøker staten å plukke vinnere. Resultatet er en massiv feilallokering av kapital. Penger flyttes fra lønnsomme, private bedrifter via skatteseddelen, og sluses inn i politisk vedtatte prosjekter. Dette kveler fri konkurranse.

Vi ser stadig hvordan språket manipuleres for å rettferdiggjøre pengebruken. Tunge industrielle underskuddsprosjekter pakkes inn i grønne honnørord. Det snakkes om samfunnsansvar og det grønne skiftet, men virkeligheten er ofte en annen. Selskapene som mottar midlene, er ofte de med de beste politiske kontaktene, ikke de med de mest bærekraftige forretningsmodellene.

Hvordan kamufleres tapene i offentlig forvaltning?

Mangel på transparens er systemisk. Vi har tidligere påpekt hvordan byråkratiet driver med statistisk sminke av statens milliardforbruk. Når Statistisk sentralbyrå må revidere hvordan staten teller sine egne utgifter, vitner det om et system ute av kontroll. Grønnvasking av offentlige budsjetter er en direkte forlengelse av dette problemet.

Når de reelle økonomiske tapene hoper seg opp, endres premissene. Man slutter å snakke om kommersiell levedyktighet. I stedet forsvarer politikerne pengebruken med at man bygger «kompetanse» eller «infrastruktur for fremtiden». Dette fungerer som en blankosjekk for fortsatt sløsing uten ansvar.

Er grønnvasking blitt statens nye anbudsstrategi?

Mye tyder på det. Offentlig sektor forvalter årlig over 835 milliarder skattekroner gjennom innkjøp. Vi har allerede advart mot at nye anbudsregler åpner døren for kameraderi. Når tildelingskriteriene i økende grad baseres på diffuse «grønne» ambisjoner fremfor pris og kvalitet, forsvinner den objektive vurderingen.

• Ingen personlig risiko: Byråkratene som deler ut midlene står ikke personlig ansvarlige for tapene.
• Kapitalflukt: Lønnsomme bedrifter straffes med høye skatter for å finansiere statens ulønnsomme veddemål.
• Vridning av innovasjon: Bedrifter bruker tid på subsidiesøknader fremfor å utvikle produkter kundene faktisk etterspør.

Hva er alternativet til politisk styrt innovasjon?

Løsningen er ikke å forby nytenkning, men å la markedet ta regningen. Hvis et grønt prosjekt faktisk er liv laga, vil private investorer finansiere det for å oppnå avkastning. Fri konkurranse driver frem bedre løsninger enn statlige påbud og reguleringer noen gang vil klare.

Vi må kreve at staten trekker seg ut av rollen som industriutvikler. Reduser skattene for hele næringslivet i stedet for å dele ut målrettede subsidier til utvalgte favoritter. La kapitalen forbli hos de som skaper verdiene. Det er den eneste måten vi kan sikre at grønne ord støttes av svarte tall på bunnlinjen.

Det er på tide å innføre «rekesalat-prinsippet» i offentlig forvaltning. Selger du et grønt prosjekt, må du levere beviselige resultater. Hvis ikke, må statskassen lukkes. Skattebetalernes penger skal finansiere samfunnets kjerneoppgaver, ikke politikeres drømmer om industrielle eventyr.