Fra 1. juli heves grensen for når det offentlige må ut på anbud til 500 000 kroner. Dette grepet åpner en farlig dør for kameraderi og skjult maktbruk i en sektor som allerede forvalter ufattelige 835 milliarder skattekroner årlig. Når kontrakter opp mot en halv million kan tildeles direkte, forsvinner garantien for likebehandling og effektiv ressursbruk.
Hvorfor svekker høyere terskelverdier den frie konkurransen?
Hver eneste dag svir staten og kommunene av 2,3 milliarder kroner. Nå skal en betydelig større del av denne kaken deles ut uten krav til åpen konkurranse. Mens intensjonen angivelig er å kutte byråkratiske kostnader, er den praktiske realiteten at staten prioriterer egen bekvemmelighet over borgernes rett til innsyn. Dette svekker markedsinnovasjonen direkte; etablerte nettverk og faste leverandører vil uunngåelig favoriseres fremfor sultne utfordrere og nyskapende aktører som kunne levert bedre og billigere løsninger.
Vi har tidligere dokumentert hvordan offentlige krav og byråkrati kan fordyre prosjekter med inntil 95 prosent. Å redusere skjemaveldet er nødvendig, men problemet oppstår når løsningen ikke er å fjerne de meningsløse reguleringene, men heller å fjerne kontrollmekanismene som hindrer vilkårlig pengebruk.
Hva blir konsekvensene for skattebetalerne?
Fraværet av gjennomsiktighet er et klassisk symptom på et system som beskytter sine egne. Samtidig som SSB reviderer og sminker hvordan statens milliardforbruk telles, lukkes nå innsynet i tusenvis av offentlige innkjøp. Skattebetalerne står igjen som tapere. De er nå overlatt til å stole blindt på at lokale byråkrater forvalter fellesskapets midler uten å berike sine egne nettverk. Historien og maktens natur viser at en slik tillit sjelden er berettiget.
Liberalistisk Allianse Norge
