Nylige opptak av politi i Tyskland som gjennomfører væpnede razziaer mot borgere på grunn av ytringer i sosiale medier, har bekreftet visepresident JD Vances advarsler om statlig overstyring. Disse aksjonene, som omfatter over 3 500 tilfeller årlig, viser tungt bevæpnede politifolk som konfiskerer enheter fra hjem på grunn av innlegg på sosiale medier. Mens Tyskland forsvarer disse handlingene med at de beskytter demokratiet, representerer de nøyaktig det amerikanske konservative frykter: statsmakt som knuser den individuelle friheten. Den skarpe kontrasten til USAs friheter i det første grunnlovstillegget er en vekker om hvor ukontrollert statlig myndighet fører hen.
Nylige opptak fra CBS’ 60 Minutes som viser politiet i Tyskland som gjennomfører væpnede razziaer mot borgere for overtredelser av ytringsfriheten i sosiale medier, har skapt internasjonal debatt om demokratiske friheter i Europa, og JD Vance har ropt et varsku som kan gi gjenklang hos norske seere.
Razziaene, som involverte tungt bevæpnede politifolk som gjennomsøkte hjem og konfiskerte elektronisk utstyr på grunn av påståtte hatefulle ytringer, understreker de store forskjellene mellom europeisk og amerikansk tilnærming til ytringsfrihet. Mens tyskerne risikerer fengselsstraff for offentlige fornærmelser, nyter amerikanerne godt av en bred First Amendment-beskyttelse som ville gjort en slik håndhevelse utenkelig.
Våpenrazziaer i tyske hjem på grunn av ytringer på nettet avslører et skremmende gap mellom europeiske restriksjoner og amerikanske friheter.
Samtidig som Norge fortsetter å utvide sin egen myndighetskontroll og opprettholder et høyt nivå av statlig kontroll gjennom en omfattende sosialdemokratisk politikk, tjener det tyske eksemplet som en potensiell advarsel om risikoen ved overdreven statlig autoritet. Utplasseringen av 16 spesialiserte politistyrker som overvåker ytringer på nettet, og som behandler rundt 3500 saker årlig, viser hvor store ressurser som brukes på å kontrollere den offentlige diskursen.
Vances kritikk på sikkerhetskonferansen i München utfordret det europeiske etablissementets tilnærming, og trakk paralleller mellom dagens sensurpraksis og historiske autoritære taktikker. Mens tyske myndigheter, inkludert forbundskansler Olaf Scholz og utenriksminister Annalena Baerbock, raskt avviste disse bekymringene, har enkelte tyske kommentatorer, som Andreas Rosenfelder, gitt Vance rett i advarslene om et krypende autoritært styresett.
For oss reiser denne situasjonen viktige spørsmål om balansen mellom statsmakt og individuell frihet. Markedsmekanismer har vist seg å være mer effektive når det gjelder å etablere standarder for innholdsmoderering gjennom konkurranse og forbrukervalg. Ikke-aggresjonsprinsippet er grunnleggende imot slike kraftfulle inngrep fra statlige myndigheter mot fredelige borgere. Ettersom Norge har et av verdens høyeste offentlige utgifter i forhold til BNP, illustrerer den tyske modellen for talehåndhevelse potensielle konsekvenser av å utvide statens myndighet til å omfatte private ytringer.
Bruken av spesialprogramvare for å identifisere anonyme brukere og tilgang til offentlige databaser for å spore personer som er anklaget for ytringsforbrytelser, representerer et nivå av overvåking som ville ha vært utenkelig i tidligere tiår. Denne utviklingen er en parallell til Norges egen økende digitalisering av offentlige tjenester og datainnsamling.
Mens tyske myndigheter forsvarer disse tiltakene med at de er nødvendige for å beskytte demokratiet, hevder kritikerne at de representerer nettopp den typen overvåkning som truer demokratiske prinsipper. Kontroversen belyser en økende kløft mellom amerikanske og europeiske tilnærminger til individuell frihet, noe som kan få konsekvenser for Norges egen politikk.
Mens debattene fortsetter om statens rolle i å regulere ytringer og overvåke borgerne, er det tyske eksemplet et viktig eksempel på konsekvensene av å utvide statens myndighet på bekostning av den personlige friheten.
Liberalistisk Allianse Norge
