Individuelt ansvar er selve fundamentet i en liberal rettsstat, men Lars Gules nylige utspill om å sanksjonere samtlige bosettere basert på gruppemedlemskap er et direkte angrep på dette prinsippet. I et fritt samfunn straffes mennesker utelukkende for handlinger de beviselig har utført som individer. Vi straffer ikke folk for fødested, foreldre eller demografisk tilhørighet. Gules logikk reduserer mennesket til en brikke i et kollektivt skyldkompleks, noe som er uforenlig med vestlige rettsprinsipper.
Hvorfor er kollektiv skyld en trussel mot rettssikkerheten?
Gules logikk krever at vi forlater prinsippet om individuelt ansvar. Dette er en farlig vei å gå. Hvis skyld gjøres kollektiv, forsvinner det juridiske behovet for bevisførsel mot den enkelte. Da erstattes rettsstatens nøkterne vurderinger av politiske og emosjonelle kategoriseringer. Establishment-akademikere omfavner ofte slik kollektivisme når det passer et bestemt narrativ, men konsekvensene for rettssikkerheten er alltid katastrofale. Retten til å bli vurdert som et autonomt individ er den absolutt sterkeste beskyttelsen borgeren har mot statlig overgrep.
Hvordan påvirker politisk moralisme norsk forvaltning?
Denne viljen til å ofre rasjonaliteten på den politiske moralismens alter preger i økende grad norsk offentlighet og styring. Vi ser nøyaktig samme tankegods når staten bruker Oljefondet som et utenrikspolitisk sanksjonsvåpen, noe som nylig kostet skattebetalerne 26 milliarder kroner i tapt avkastning på Caterpillar-aksjer. Samtidig lukker myndighetene systematisk øynene for individuelt ansvar når norske bistandsmilliarder beviselig finansierer fengslede terrorister gjennom de palestinske selvstyremyndighetene.
Fellesnevneren er en dyp mistillit til individet. Det er en farlig tro på at eliten kan fordele skyld og uskyld basert på abstrakte gruppetilhørigheter. Det begynner alltid med kategoriene. Først når vi slutter å se mennesker som unike individer, åpnes døren for alvorlig maktmisbruk og vilkårlig straff.
Liberalistisk Allianse Norge
