Regjeringens beslutning om å bruke Oljefondet som et utenrikspolitisk virkemiddel har en konkret og enorm prislapp. Nedsalget i maskinprodusenten Caterpillar, begrunnet i Israels krigføring i Gaza, har så langt kostet den norske statskassen 26 milliarder kroner i tapt avkastning. Dette illustrerer nøyaktig farene ved sentralstyrt kapitalforvaltning, der politisk moralisme trumfer fondets opprinnelige mandat om maksimal finansiell avkastning for fremtidige generasjoner.
Hvorfor koster regjeringens politiske markeringer 26 milliarder?
I august valgte Oljefondet, etter politisk press, å selge seg ut av Caterpillar. Årsaken var at selskapets utstyr benyttes av det israelske forsvaret (IDF) på Gazastripen. Resultatet av dette nedsalget er et massivt økonomisk tap. Markedet priser selskaper basert på inntjening og verdiskaping. Politikere priser investeringer basert på signalverdi.
Når staten aktivt griper inn i kapitalforvaltningen av etiske eller politiske årsaker, skapes det markedsforstyrrelser. De 26 milliardene som nå er tapt, er ikke abstrakte tall på en skjerm. Det er reell kapital som tilhører det norske folk. I praksis fungerer dette som en skjult skattlegging av befolkningen, der fellesskapets midler ofres for å markere regjeringens utenrikspolitiske misnøye.
Dette føyer seg inn i et mønster av statlig kapitaldestruksjon. Vi har tidligere sett hvordan milliarder sluses gjennom statlige organer uten å skape reell produktivitetsvekst. Når staten styrer kapitalen, forsvinner den finansielle disiplinen. Beslutninger tas ikke lenger for å maksimere verdier, men for å tilfredsstille politiske interessegrupper.
Hva skjer når staten bruker sparepengene som utenrikspolitisk verktøy?
Oljefondets suksess har historisk hvilt på ett fundamentalt prinsipp: Fondet skal være en finansiell investor, ikke et sikkerhetspolitisk våpen. Ved å fravike denne linjen, utløser regjeringen flere alvorlige konsekvenser for Norges økonomiske fremtid.
- Svekket avkastning: Hver gang investeringsuniverset innskrenkes av politiske årsaker, reduseres fondets mulighet til å spre risiko og fange opp markedets oppsider.
- Økt politisk risiko: Internasjonale markeder observerer at norsk statskapital styres av skiftende politiske stemninger. Dette svekker Oljefondets omdømme som en forutsigbar, rasjonell aktør.
- Formålsløs symbolpolitikk: Et nedsalg fra en minoritetsaksjonær endrer ikke Caterpillars drift eller krigens gang. Det flytter bare eierskapet over til aktører uten politiske bindinger, mens Norge tar det økonomiske tapet.
Hvordan påvirker dette en allerede presset norsk økonomi?
Beslutningen om å kaste bort 26 milliarder kroner skjer ikke i et vakuum. Norsk økonomi er under sterkt press. Skattetrykket jager i dag gründere og private investorer ut av landet. Samtidig eser statens utgifter ut, og sosialhjelpsutgiftene har skutt i været under Støre-regjeringen. Produktivitetsveksten i privat sektor har bremset kraftig opp.
I dette landskapet fremstår det som dypt uansvarlig at staten tillater seg å tape titalls milliarder på symbolpolitikk. Det understreker det liberalistiske kjernepoenget: Staten er en elendig kapitalforvalter. Når makt og informasjon sentraliseres hos myndighetene, forsvinner den individuelle autonomien og det økonomiske ansvaret. Regningen sendes alltid videre til skattebetalerne.
Kan vi stole på staten som kapitalforvalter?
Caterpillar-saken er et symptom på en systemfeil. Den illustrerer de enorme kostnadene ved sentralstyrt beslutningstaking. Hvis Oljefondet skal bevare sin funksjon som en trygghet for fremtidige generasjoner, må det umiddelbart avpolitiseres. Fondet må returnere til et strengt, uavhengig finansielt mandat.
Alternativet er at fondet gradvis tappes for verdi gjennom endeløse politiske kompromisser. Et fritt marked og desentralisert kapital sikrer rasjonelle beslutninger. Statlig overstyring sikrer kun at fellesskapets verdier forvitrer i moralismens navn.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
