Norske skattebetalere finansierer nå 532 ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) med 12,2 milliarder kroner fra bistandsbudsjettet. Dette betyr at mer enn hver femte bistandskrone forsvinner ut til private aktører, der flertallet er utenlandske. Under Støre-regjeringen har denne pengestrømmen økt med hele 34 prosent, en utvikling som flytter makt fra norske velgere til et selvforsterkende internasjonalt byråkrati.
Hvorfor mottar World Economic Forum norsk bistand?
En av de mest kontroversielle mottakerne i denne runden er World Economic Forum (WEF). At en ressurssterk, overnasjonal organisasjon mottar norske skattekroner under merkelappen «bistand», illustrerer et dypt strukturelt problem. Midlene kanaliseres systematisk bort fra nasjonal, demokratisk kontroll. Dette er aktører som opererer helt utenfor norske velgeres rekkevidde, men som likevel mottar betydelig økonomisk støtte fra fellesskapet.
Denne praksisen følger et kjent mønster av statlig sløsing og politisk styrt kapitaleksport. Vi har tidligere sett hvordan Norge betaler milliarder i EØS-midler for å finansiere politisk aktivisme, og hvordan bistand til Ukraina har vært preget av korrupsjonsrisiko. Fellesnevneren er en fundamental mangel på respekt for pengene til de som faktisk skaper verdiene i samfunnet.
Hva er konsekvensene av den voksende bistandsindustrien?
Den kraftige budsjettøkningen vitner om et system der staten fungerer som en utømmelig kilde for globale nettverk. Bistandsindustrien har blitt en skjermet sektor hvor suksess måles i budsjettstørrelse, ikke i konkrete resultater på bakken. For den jevne borger betyr dette et vedvarende høyt skattetrykk for å finansiere elitenes prestisjeprosjekter. Når kontrollen over milliarder av kroner overlates til NGO-er utenfor demokratisk innsyn, svekkes både den individuelle friheten og statens rolle som ansvarlig forvalter.
Liberalistisk Allianse Norge
