Hydrogenfabrikken til 1,2 milliarder kroner på Langstranda i Bodø er et direkte resultat av statlige drivstoffpåbud for maritim sektor, ikke fri markedsdynamikk. Fordi fergene i regionen nå pålegges å bruke 8,5 tonn hydrogen daglig, tvinges en infrastruktur frem som ingen aktører i markedet naturlig kunne levere. Dette er et lukket, kunstig økosystem skapt av politiske vedtak fremfor reell etterspørsel.
Hvorfor er hydrogenfabrikken i Bodø et eksempel på statlig planleggingssvikt?
Bak prosjektet står tyske Luxcara og norske GreenH, med mål om å produsere 3100 tonn grønt hydrogen årlig. Problemet oppstår når staten dikterer teknologivalget for rederiene. Ved å fjerne den naturlige markedsmekanismen, eliminerer man også muligheten for å finne mer kostnadseffektive løsninger. Samfunnet ender opp med prosjekter som er totalt avhengige av subsidier og statlig tvang for å overleve.
Hvordan påvirker hydrogensatsingen kraftbalansen i Nord-Norge?
Produksjon av hydrogen krever enorme mengder elektrisitet. Fabrikken i Bodø vil legge beslag på betydelig kraftkapasitet i en region som allerede styrer mot et varslet kraftunderskudd. Når politikere på denne måten «plukker vinnere», er det vanlige forbrukere og eksisterende næringsliv som må bære kostnaden gjennom et svekket kraftsystem og økt finansiell risiko.
Bodø-fabrikken illustrerer tydelig hvordan ideologiske ambisjoner trumfer økonomisk realitet. Når næringspolitikken reduseres til statlig diktat, forsvinner incentivene for reell innovasjon, og regningen etterlates hos borgerne.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
