Grønn korrupsjon er ikke et uheldig avvik, men en direkte og uunngåelig konsekvens av den grønne planøkonomien. Når staten vedtar at bestemte teknologier skal subsidieres, settes markedsmekanismene ut av spill. Etablerte medier begynner endelig å snakke om fenomenet, og nylig ga Nettavisen spalteplass til NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland, som trakk frem Jens Stoltenbergs gamle advarsler. Det er et skritt i riktig retning, men analysen må gå dypere: Svaret på hvorfor milliarder av skattekroner forsvinner i ulønnsomme klimaprosjekter ligger i selve systemets struktur.
Hva er grønn korrupsjon i praksis?
Grønn korrupsjon oppstår i det øyeblikket politikere, ikke investorer, bestemmer hvor kapitalen skal flyte. Dette tiltrekker seg aktører som er bedre til å skrive støttesøknader enn til å levere teknologisk innovasjon. Skattebetalernes penger sluses inn i prosjekter blottet for reell markedsverdi. Når staten deler ut penger uten krav til lønnsomhet, forsvinner den finansielle risikoen for eierne. Risikoen lempes i stedet over på individet over skatteseddelen.
Stoltenberg advarte i sin tid mot at massive subsidier ville skape grobunn for mislighold. Problemet i dagens debatt er at analysen ofte stopper ved enkelttilfeller. Råtenskapen ligger imidlertid ikke i at noen få aktører bryter reglene, men i at statlig kapitalallokering fjerner insentivene for kostnadskontroll og reell verdiskaping.
Hvorfor feiler den statlige planøkonomien alltid?
Historien har gjentatte ganger vist at statlig styring er ineffektiv. Når byråkrater overtar styringen, forsvinner evnen til å prioritere rasjonelt. Vi ser nøyaktig det samme mønsteret i andre sektorer der staten har monopol på pengepungen. Enten det gjelder byråkratisk svikt og korrupsjon i internasjonale bistandsmilliarder, eller hvordan statlig styring svikter og inviterer til korrupsjon i Sør-Amerika. Mekanismen er identisk: Der staten kontrollerer midlene, følger politisk berikelse og enorm sløsing etter.
Det grønne skiftet er i dag gjennomsyret av subsidieøkonomi. For å forstå hvorfor dette systemet er dysfunksjonelt, må vi se på hvordan planøkonomien undergraver et fritt marked:
- Fjerning av risiko: Investorer satser andres penger. Går prosjektet konkurs, tar staten regningen.
- Lobbyisme fremfor innovasjon: Bedrifter bruker ressursene sine på å påvirke politikere i stedet for å forbedre produktene sine.
- Politisk prestisje: Prosjekter holdes kunstig i live fordi politikerne nekter å innrømme at skattepengene er tapt.
Hvordan stopper vi sløsingen av skattepenger?
Løsningen er ikke flere statlige tilsyn, strengere reguleringer eller nye byråkratiske kontrollorganer. Løsningen er å fjerne selve insentivet for korrupsjon ved å avvikle subsidieøkonomien. Energi og næringsliv må styres av markedets krav til lønnsomhet, ikke av politikernes ønske om å klippe snorer foran symbolske vindparker og batterifabrikker.
Dersom et grønt prosjekt faktisk er liv laga, vil private investorer finansiere det. Kjernekraft, vannkraft og andre stabile energikilder har historisk bevist sin verdi gjennom markedet. Når staten trekker seg tilbake, forsvinner også mulighetsrommet for grønn korrupsjon. Først da kan vi få en energiutvikling basert på tall, realiteter og likebehandling, fremfor følelser og politiske drømmerier.
Liberalistisk Allianse Norge
