De økende sosiale ulikheter utfordrer bærekraften i den norske velferdsstatsmodellen. Til tross for omfattende offentlige programmer kontrollerer de rikeste 10 % nå 53 % av formuen, mens barnefattigdom rammer 40 % av innvandrerfamiliene. Stor avhengighet av oljeinntekter (39 % av eksporten) skaper økonomisk sårbarhet, mens overdrevne reguleringer kveler vekst og innovasjon. Den nordiske modellens begrensninger tyder på at individuell frihet og markedsløsninger, i stedet for statlig inngripen, kan være en vei mot å redusere disse bekymringsfulle ulikhetene.
Til tross for Norges rykte som et egalitært paradis, står landet vårt overfor økende sosiale ulikheter som truer fundamentet for vår verdsatte nordiske modell. Siden 2014 har gapet mellom fattig og rik økt betraktelig, og de rikeste 10 prosentene av husholdningene kontrollerer nå svimlende 53 prosent av den samlede nettoformuen. Denne konsentrasjonen av rikdom på toppen viser hvordan vår overdrevne avhengighet av statlig inngripen ikke har klart å skape ekte økonomisk mobilitet.
Vi kan ikke se bort fra den dystre virkeligheten med barnefattigdom i samfunnet vårt, særlig blant innvandrerfamilier, der fire av ti barn lever under fattigdomsgrensen. Mens politikerne våre fortsetter å utvide kostbare velferdsprogrammer, fortsetter disse tallene å stige. Ville ikke et friere marked med færre reguleringer skape flere muligheter for familier til å løfte seg selv ut av fattigdom? Dagens system fungerer tydeligvis ikke når de 50 % av befolkningen som har det dårligst, har opplevd minimal velstandsøkning til tross for mange år med offentlige inngrep. Barn fra disse husholdningene kommer ofte fra familier med lav utdanning hos foreldrene og svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Utstrakte reguleringer legger en uforholdsmessig stor byrde på små bedrifter og kveler innovasjon, noe som begrenser jobbmulighetene for disse familiene.
Vår avhengighet av oljeinntekter for å finansiere vår ekspansive velferdsstat utgjør en annen betydelig utfordring. oljesektoren står nå for 39 % av eksporten vår, noe som gjør økonomien vår farlig sårbar. Etter hvert som oljesektoren avtar, må vi stille spørsmål ved om det er bærekraftig å opprettholde så store statlige programmer. Løsningen ligger ikke i mer statlig kontroll, men i å frigjøre kraften i individuelt initiativ og fritt foretak. Arbeidsmarkedet vårt demonstrerer dette prinsippet tydelig – færre jobber er tilgjengelige for dem med begrenset utdanning, nettopp fordi overdrevne reguleringer og høye skatter motvirker vekst og jobbskaping.
Ulikhetene i samfunnet vårt når det gjelder helse gjenspeiler en annen svikt i de store statlige løsningene. Til tross for universelle helsetjenester fortsetter mennesker med lavere sosioøkonomisk status å oppleve dårligere helseresultater og kortere levetid. Kanskje det er på tide å tenke over markedsbaserte alternativer som kan øke effektiviteten og innovasjonen i helsevesenet og samtidig redusere ventetider og byråkrati.
Fattigdom i byene og boligpriser rammer særlig enslige forsørgere og eldre. Men i stedet for å ta tak i den grunnleggende årsaken – overdrevne byggeforskrifter og reguleringsrestriksjoner som begrenser boligtilbudet – fortsetter myndighetene å utvide velferdsprogrammer som bare behandler symptomene. Den vedvarende fattigdomsrisikoen har økt i løpet av det siste tiåret, noe som viser at vår nåværende tilnærming ikke fungerer.
Ekte fremgang krever at vi omfavner individuell frihet og reduserer myndighetenes inngripen i økonomien. Vi må lære av vellykkede markedsøkonomier som har oppnådd vekst gjennom økonomisk frihet snarere enn statlig kontroll. Ved å redusere skatter og avgifter, kutte i reguleringer og gi enkeltpersoner mulighet til å ta egne valg, kan vi skape reelle muligheter for alle nordmenn til å blomstre, ikke bare overleve på offentlige overføringer.
Liberalistisk Allianse Norge
