Mens svenske politikere nå tar frem ostehøvelen for å kutte i matmomsen, ruster det norske byråkratiet seg til kamp for å beholde hver eneste skattekrone. Forskjellen i mentalitet er slående: Sverige velger å styrke innbyggernes kjøpekraft, mens Norge velger å verne systemet. Forklaringen ligger i en offentlig utgiftsvekst som er fullstendig ute av kontroll.
Det er en underlig form for masochisme som utspiller seg i den norske offentligheten. Vi aksepterer stilltiende at vi har de høyeste matprisene i EØS-området. Vi nikker når eksperter forklarer at prisene «må være høye» av hensyn til norske bønder eller dagligvarekjedenes marginer. Men når nabolandet vårt nå varsler en halvering av matmomsen – et tiltak som vil gjøre svenske priser over 5 prosent billigere over natten – blir den norske passiviteten umulig å forsvare.
Responsen fra det norske politiske etablissementet er like forutsigbar som den er provoserende. I stedet for å se til Sverige for inspirasjon, møtes forslag om momskutt med krav om «mer utredning» og nye kontrollorganer. Det hevdes at momskutt ikke vil komme forbrukerne til gode uten strengere regulering. Dette er klassisk norsk «skrivebordspolitikk»: Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, for her er mistilliten til markedet total, mens tilliten til at byråkrater kan styre prisdannelsen er uendelig.
Den kalkulerte fattigdommen
La oss være brutalt ærlige: De høye norske prisene er ikke en naturlov. De er et resultat av villet politikk. Det er de kunstige hindrene for konkurranse, kombinert med et avgiftsnivå i verdenstoppen, som tvinger norske familier til å bruke en uforholdsmessig stor andel av inntekten på å dekke primærbehov.
Når en handlevogn med norske merkevarer koster 26 prosent mindre så snart man krysser grensen til Strömstad, er det ikke fordi svenske butikksjefer er snillere. Det er fordi den svenske staten krever mindre av sine borgere. Og nå skal de kreve enda mindre.
I Norge er fortellingen snudd på hodet. Her blir vi fortalt at staten trenger pengene våre mer enn vi gjør selv. Vi blir bedt om å vise «samfunnsansvar» gjennom å betale dyrt, mens politikerne selv fraskriver seg ansvaret for å prioritere i statsbudsjettet. Det er en hån mot verdiskapere og vanlige lønnsmottakere som ser kjøpekraften forvitre i takt med inflasjonen.
Hvor forsvinner pengene?
Hvorfor er den norske staten så desperat avhengig av høye avgifter, til tross for vår enorme oljerikdom? Svaret er ubehagelig, og derfor unngås det i de fleste debatter: Vi finansierer en klientstat som eser utover alle proporsjoner. Som vi ser i nabolandet, er svensk venstreside i fritt fall, nettopp fordi velgerne har sett konsekvensene av en uansvarlig pengebruk.
Ferske tall viser at innvandrere som står utenfor arbeidslivet koster det norske samfunnet rundt 60 milliarder kroner årlig. Dette er ikke engangskostnader, men løpende utgifter som må dekkes inn hvert eneste år. Som vi dokumenterte i vår dybdeanalyse «Elitens hovmod», kan de langsiktige kostnadene for ikke-bærekraftig innvandring beløpe seg til svimlende summer.
Dette er elefanten i rommet. Mens svenskene nå forsøker å rydde opp og gi borgerne økonomisk pusterom, sitter norske politikere fast i en utgiftsspiral de selv har skapt. Hver gang du betaler overpris for melk og brød i butikken, betaler du i realiteten for en feilslått integreringspolitikk og en offentlig sektor som nekter å slanke seg.
Systemets overherredømme
Det er her dikotomien mellom «oss» (folket) og «dem» (systemet) blir tydeligst. Argumentet om at vi trenger «mer regulering» før vi kan kutte momsen, er en avledningsmanøver. Det er byråkratiets måte å rettferdiggjøre sin egen eksistens på. De ønsker å opprette nye tilsyn, nye direktorater og nye rapporteringskrav for å «overvåke» priskuttene.
Resultatet er at vinninga går opp i spinninga. I Sverige bruker man en enkel markedsmekanisme: Senk skatten, og prisene faller. I Norge vil vi sannsynligvis ende opp med et «Prisovervåkningstilsyn» med 50 ansatte, finansiert av den samme momsen de angivelig skal passe på.
Dette bekrefter tesen om at politikere elsker systemer som kan administreres, fremfor løsninger som krever at staten trekker seg tilbake og respekterer individets økonomiske integritet.
En varslet handelslekkasje
Konsekvensene av den svenske offensiven vil bli brutale for norsk næringsliv. Når prisgapet øker ytterligere, vil grensehandelen eksplodere. Norske arbeidsplasser langs grensen vil forsvinne, og verdiskapningen flyttes til Sverige. Det er en direkte overføring av velstand fra Norge til nabolandet, orkestrert av norske politikeres handlingslammelse.
Men for eliten i Oslo virker dette å være en akseptabel pris å betale for å opprettholde «de kunstige skillene» og den norske modellen. De vil heller at du kjører til Svinesund enn at de må innrømme at skattetrykket i Norge er for høyt.
Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette som nå, med en stat som spiser stadig mer av kaka og etterlater smuler til innbyggerne. Eller vi kan innse at statens oppgave er å legge til rette for individet, ikke omvendt. Løsningen er ikke mer kontroll. Løsningen er å matche de svenske kuttene, redusere de offentlige utgiftene til ikke-bærekraftige prosjekter, og la folk få beholde mer av sine egne penger.
Hvis ikke ender vi opp som et dyrtids-reservat, der den eneste veksten vi ser, er i antallet byråkrater som skal forklare oss hvorfor vi har det så dyrt.