På 1970-tallet var norske veier en statistisk dødsfelle. Mens dødstallene skjøt i været, utspilte det seg en politisk debatt på Stortinget som i ettertid fremstår som en studie i irrasjonell frykt og manglende evne til konsekvensanalyse. Flere politikere kjempet nemlig innbitt mot innføring av bilbeltepåbud – med argumentet om at sikkerhetsutstyret ville ta livet av folk.
Det er lett å glemme i dagens overregulerte samfunn, hvor staten griper inn i alt fra kosthold til dusjvaner, at kampen mot bilbeltet var reell. Argumentasjonen den gang var preget av anekdotisk skremselspropaganda fremfor data: Politikere fryktet at bilister ville bli sittende fast i brennende vrak eller drukne om bilen havnet i vannet. Denne høyst usannsynlige risikoen ble vektet tyngre enn den daglige realiteten hvor mennesker ble kastet gjennom frontruter i kollisjoner.
For oss som observerer politikkens vesen, er dette et klassisk eksempel på hvordan politisk «sunn fornuft» ofte kolliderer med faktiske markedsrealiteter og tall. Mens forsikringsselskaper og ingeniører så verdien av skadereduksjon, satt folkevalgte og fantaserte om tenkte scenarioer. Det illustrerer et vedvarende problem i norsk styring: Beslutningstakere lar seg ofte styre av magefølelse og frykt for velgerreaksjoner, snarere enn kalkulert risiko.
Det tok tid før fornuften seiret. I dag reddes utallige liv av den enkle oppfinnelsen som politikerne en gang demoniserte. Historien om bilbeltemotstanden bør tjene som en advarsel hver gang dagens politikere skråsikkert vedtar inngripende tiltak – eller nekter å gjennomføre nødvendige forenklinger. Hvis de kunne ta så feil om noe så konkret som et bilbelte, hvor mye feil tar de da i dagens komplekse spørsmål om energi, teknologi og økonomi? Jeg undres om vi om femti år vil se tilbake på dagens «nødvendige» forbud med samme hoderystende vantro.
Liberalistisk Allianse Norge
