Mens norske husholdninger tvinges til å snu hver krone, sender Kulturrådet en ny regning til skattebetalerne. Kravet? En halv milliard ekstra – med identitetspolitikk som brekkstang.
Det er en nesten rituell øvelse i norsk politikk: Når høsten nærmer seg og statsbudsjettet skal spikres, kommer særinteressene ut av kontorene sine med åpne hender. Men årets krav fra Kulturdirektoratet (tidligere Kulturrådet) representerer en ny og skremmende høyde av virkelighetsfjernt byråkrati. De ber om en økning på over en halv milliard kroner. Og hva er begrunnelsen for at rørleggere, sykepleiere og gründere skal tvinges til å betale enda mer? Jo, samisk kunst er nå definert som «førsteprioritet».
Dette er ikke bare et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om prinsipper, om statens rolle, og om en kulturelite som har mistet kontakten med den økonomiske virkeligheten folk flest lever i. Dette minner om det jeg tidligere har beskrevet i analysen av hvordan politisk ønsketenkning fungerer når kartet tegnes i blinde.
Subsidiesluket vokser mens markedet krymper
La oss se på tallene bak retorikken. Rapporten «Kunst i tall 2024» viser en bransje med fallende omsetning. I et velfungerende marked ville dette vært et signal: Produktet som leveres treffer ikke forbrukerne godt nok. Bedrifter ville ha omstilt seg, kuttet kostnader eller forbedret tilbudet.
I «Kultur-Norge» er logikken snudd på hodet. Når markedet svikter, er konklusjonen at staten skal betale mer. Kulturrådet fungerer her som en støtdemper mot virkeligheten. De ber om over 500 millioner kroner ekstra – en sum som kunne ha finansiert sårt tiltrengte skattekutt for småbedrifter eller reelle velferdstjenester – for å opprettholde en struktur som folket tydeligvis ikke er villig til å finansiere frivillig gjennom billettkjøp eller kunsthandel. Dette er nok et eksempel på økonomisk ønsketenkning og regjeringens fordekte statsutgifter.
Som Civita tidligere har påpekt, ligger de offentlige subsidiene til kulturfeltet allerede på et ekstremt høyt nivå internasjonalt. Likevel er ropet alltid det samme: «Mer!» Det vitner om en sektor som har utviklet en sykelig avhengighet av offentlig finansiering, der evnen til å skrive søknader verdsettes høyere enn evnen til å skape kunst folk faktisk vil ha.
Identitetspolitikk som «skrivebordspolitikk»
Det mest urovekkende med årets budsjettinnspill er den eksplisitte prioriteringen av samisk kunst som det viktigste satsingsområdet. La meg være tydelig: Dette handler ikke om kvaliteten på samisk kunst som sådan. Det handler om prinsippet der byråkrater i Oslo sitter og vedtar at kunstnerisk verdi skal måles etter etnisitet og identitet, snarere enn individuelle prestasjoner.
Dette er klassisk «skrivebordspolitikk». Det skaper kunstige skiller mellom kunstnere. I stedet for et fritt kulturliv hvor aktører konkurrerer på like vilkår, får vi et system preget av kvoteringstankegang og politisk korrekthet. Når staten bestemmer at én gruppe skal ha forrang, undergraver de selve ideen om kunstens autonomi. Kunsten blir et verktøy for politisk posisjonering.
Vi i LA Norge har tidligere advart mot det vi kaller «godhetstyranniet» og tvangsstaten og den ideologiske blindheten. Når byråkratiet bruker skattepenger på å fremme spesifikke identitetspolitiske mål, er det ikke «inkludering» de driver med – det er sosial ingeniørkunst finansiert av andres arbeid. Det er en måte å kjøpe seg fri fra kritikk ved å ikle seg en moralsk kappe, mens man i realiteten utvider statens definisjonsmakt over hva som er «god» og «riktig» kultur.
Systemets selvoppholdelsesdrift
Hvorfor skjer dette? Svaret finner vi i byråkratiets egen natur. Systemet har en iboende selvoppholdelsesdrift. Kulturrådet trenger stadig nye prosjekter, nye «satsingsområder» og nye kriser for å rettferdiggjøre sin egen eksistens og ekspansjon. Ved å koble seg på tidsriktige trender – enten det er det grønne skiftet eller minoritetsrettigheter – sikrer de at pengestrømmen fortsetter.
Frihet vs. Formynderi
Dette kravet treffer kjernen i kampen mot statlig overstyring. Det handler om din økonomiske frihet. Hver krone som går til å subsidiere prosjekter ingen etterspør, er en krone som er tatt fra din lomme – penger du kunne brukt på det du verdsetter.
Skal vi ha et levende kulturliv i Norge, må det bygges nedenfra, av frie individer og et interessert publikum. Det kan ikke vedtas gjennom statsbudsjettet. Det er på tide å si nei til milliardsluket. Det er på tide å la kulturen stå på egne ben, uten statlige støttehjul og identitetspolitiske føringer.
Liberalistisk Allianse Norge
