Når kartet tegnes i blinde: Kostnaden av politisk ønsketenkning

Når kartet tegnes i blinde: Kostnaden av politisk ønsketenkning

Vi befinner oss i en tid der gapet mellom den politiske fortellingen og den observerbare virkeligheten ikke bare er synlig – det er blitt en avgrunn. Mens norske husholdninger strammer inn livreima i møte med inflasjon og rentehevinger, opererer regjeringen med en innvandringspolitikk som minner mer om fri fantasi enn ansvarlig styring. De ferske tallene fra UDI og SSB er ikke bare statistikk; de er beviset på en styringsmodell som har kollapset.

Det er på tide å legge bort silkehanskene. Når regjeringen opererer med «planleggingstall» på 5 000 asylsøkere, samtidig som UDI nå anslår at vi må forberede oss på mellom 25 000 og 50 000 ankomster bare fra Ukraina i 2024, står vi overfor en administrativ kapitulasjon. Dette er ikke styring. Det er en systemsvikt som norske skattebetalere vil måtte finansiere i tiår fremover.

Den skjulte gjeldsbomben i statsbudsjettet

Det mest urovekkende med dagens situasjon er ikke nødvendigvis øyeblikksbildet, men den langsiktige renten vi pådrar oss uten debatt. Politikerne snakker varmt om humanitært ansvar i nuet, men unnlater konsekvent å nevne det Statistisk sentralbyrå (SSB) har dokumentert svart på hvitt: Hver flyktning genererer i snitt 0,43 familieinnvandrere til landet.

Dette er en «skjult multiplikator» i norsk innvandringspolitikk. Når regjeringen presenterer sine budsjetter og skryter av kontroll, utelater de bevisst denne faktoren. Det betyr at for hver tusende person vi tar imot i dag, forplikter vi fremtidige statsbudsjetter til å håndtere ytterligere 430 personer som ofte står langt unna arbeidsmarkedet. Denne mangelen på økonomisk realisme minner om regjeringens fordekte statsutgifter og økonomiske ønsketenkning i andre sektorer.

Vi vet fra SSBs analyser at innvandring fra såkalte R3-land medfører betydelige offentlige nettoutgifter over livsløpet. Ved å ignorere «kjedeinnvandringen» i sine prognoser, signerer politikerne en blankofullmakt på vegne av skattebetalerne. Det er en direkte overføring av verdier fra de som skaper noe, til et stadig voksende byråkrati og støttesystem.

Plan-Norge slår til igjen

Dette føyer seg inn i et mønster vi i LA Norge har advart mot lenge. Som vi nylig påpekte, er Norge ofte verdensmestere i planer, men dårligst på handling. Regjeringens håndtering av innvandringstallene er et klassisk eksempel på hvordan politisk retorikk prioriteres over operative realiteter.

Akkurat som vi så med de urealistiske kravene til el-transport i Finnmark, der fysiske lover ble ofret for ideologiske mål, ser vi her at demografiske og økonomiske realiteter ofres for å opprettholde et glansbilde av «vellykket integrering». Byråkratene i Oslo produserer sine prognoser basert på hvordan verden burde være, mens virkeligheten treffer kommunene med en helt annen tyngde.

Resultatet er en «styring med ord» som er frikoblet fra konsekvensene. Når planene sprekker – og det gjør de alltid med denne tilnærmingen – er det ikke politikerne som betaler prisen. Det er velferdssystemet som overbelastes og den norske sysselsettingen som får mindre realkapital å bygge produktivitet på.

Et angrep på produktiviteten

Norge har historisk hatt en høy levestandard fordi vi har hatt mye kapital bak hver arbeider. Denne modellen er nå under press. Å hente inn et stort antall mennesker som statistisk sett vil ha lav yrkesdeltakelse, er å vanne ut fundamentet for vår velstand. Dette handler ikke om moralske pekefingre, men om kald, hard matematikk og forvaltning av fellesskapets midler. Vi har tidligere sett hvordan politisk rot kan utløse enorme milliardkrav mot staten, og dagens migrasjonshåndtering følger samme spor av manglende ansvarlighet.

Kursen må endres

Vi kan ikke fortsette å la «skrivebordspolitikk» styre nasjonens fremtid. De nye tallene fra UDI er et varsku om at myndighetene har mistet kontrollen over inngangsporten til velferdsstaten. Hvis vi ikke stanser denne autopilot-politikken og begynner å forholde oss til de faktiske kostnadene ved migrasjon og familiegjenforening, vil vi se en uunngåelig nedgang i norsk levestandard.

Regjeringen har forsøkt å lure oss til å tro at situasjonen er håndterbar innenfor dagens rammer. Tallene viser at de tar feil. Det er på tide å kreve en politikk basert på realisme, der nasjonal økonomisk bærekraft settes foran internasjonale konvensjoner og byråkratisk ønsketenkning.