Storbritannias Net Zero-sjokk: En regning på 60 000 milliarder

Nye tall fra Storbritannia viser at klimapolitikken koster mer enn nasjonens samlede BNP. Et varsko til Norge om kostnadene ved politisk ønsketenkning.
Total
0
Shares

Nye offisielle tall fra Storbritannia avslører at prislappen på Labour-regjeringens prestisjeprosjekt «Net Zero» er satt til svimlende 4,5 billioner pund. Det tilsvarer over 60 000 milliarder kroner – en sum som overstiger nasjonens samlede bruttonasjonalprodukt. Dette er ikke lenger miljøpolitikk; det er økonomisk vandalisme satt i system, og det fungerer som et iskaldt gufs fra fremtiden for oss i Norge.

Vi har lenge visst at den politiske viljen til å ofre økonomisk fornuft på klimaets alter er stor, men sjelden har vi sett regningen presentert så brutalt ærlig som i de ferske tallene som nå kommer ut av London. Ed Milibands nådeløse jakt på nullutslipp ser ut til å ha en prislapp som vil knekke ryggen på enhver normal markedsøkonomi. For å sette det i perspektiv: Kostnaden ved å innfri disse politiske drømmene over 25 år er høyere enn verdiene hele Storbritannia skaper i løpet av et år.

Dette er tall som burde få alarmklokkene til å ringe på hvert eneste regjeringskontor i Oslo. For mekanismene som driver disse kostnadene til himmels i Storbritannia, er nøyaktig de samme som norske politikere nå implementerer her hjemme. Denne formen for økonomisk ønsketenkning og politisk styring uten bakkekontakt truer nå den langsiktige stabiliteten i vestlige økonomier.

Når ideologi trumfer realisme

Det grunnleggende problemet med «Net Zero» – og den norske ekvivalenten «Det grønne skiftet» – er at det representerer en total avvisning av markedskreftene. I stedet for å la teknologisk innovasjon drive frem energieffektive løsninger som folk faktisk har råd til, velger staten å tvangsinnføre umoden teknologi gjennom reguleringer og subsidier.

I Storbritannia ser vi nå konsekvensene: Husholdninger tvinges til å installere varmepumper de ikke har råd til, kjøpe elbiler som ikke dekker deres behov, og finansiere en infrastruktur som skal rulles ut over tusenvis av mil uten tanke på kostnadseffektivitet. Det er en klassisk «skrivebordspolitikk» hvor byråkrater tegner kartet, og forventer at terrenget – og skattebetalerne – skal tilpasse seg.

De skjulte milliardregningene

Her hjemme ser vi konturene av nøyaktig samme galskap. Som vi tidligere har dokumentert i saken om utslippsfrie byggeplasser som et rån av skattebetalerne, ser vi at når det offentlige stiller absolutte krav om elektrifisering, eksploderer kostnadene. I anleggsbransjen øker driftskostnadene med opp mot 90 prosent når dieselen byttes ut med batterier på tvang. Hvorfor skulle regnestykket se annerledes ut for nasjonen som helhet?

Forskjellen er bare skalaen. Mens en elektrisk gravemaskin er et lokalt pengesluk, er Ed Milibands plan et nasjonalt pengesluk. Det vi er vitne til, er et angrep på privatøkonomien. Pengene som kreves for å dekke inn disse 4,5 billioner pundene må hentes et sted, og det stedet er din og min lommebok – gjennom høyere strømpriser, økte nettleier og direkte skattlegging.

Industrielt selvmord

Tallene fra Storbritannia viser at denne politikken er en direkte trussel mot nasjonal konkurransekraft. Når energikostnadene drives kunstig opp for å finansiere «grønne» prosjekter som ikke er lønnsomme i seg selv, mister industrien sitt eksistensgrunnlag. Britiske fabrikker står nå i fare for å flagge ut fordi strømregningen spiser opp marginene. Det hjelper lite å være «grønnest i klassen» hvis klasserommet er tomt og elevene har flyttet til Kina eller USA.

For Norges del er advarselen krystallklar. Vi ser allerede tendensene med elektrifisering av sokkelen og enorme subsidier til ulønnsom havvind. Dette er politisk vedtatt inflasjon. Det er en overføring av rikdom fra produktiv sektor til subsidiert sektor, orkestrert av politikere som aldri har måtte tjene en krone i et fritt marked.

Byråkratiets seier over fornuften

Det verste med disse avsløringene er arrogansen som ligger bak. Til tross for at prislappen overstiger landets BNP, fortsetter planene ufortrødent. Det minner om hvordan vi her hjemme ser at SSB skal sette prislapp på norsk natur, fullstendig løsrevet fra reell verdiskaping. Det bygges et parallelt univers hvor byråkratiske modeller og klimamål betyr mer enn innbyggernes velstand og økonomisk trygghet.

Den britiske befolkningen blir nå bedt om å pantsette fremtiden sin for et eksperiment som ingen har spurt etter. I Norge må vi stille oss spørsmålet: Hvor lenge skal vi akseptere at våre politikere kopierer denne oppskriften? Prisen for symbolpolitikken er nå avslørt, og den er høyere enn vi noen gang kunne forestilt oss. Hvis vi ikke bremser nå, er det ikke bare britiske pund som fordamper, men den norske velferden slik vi kjenner den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

For deg som likte dette