Varsellampene blinker for norsk omstillingsevne. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) bekrefter at dynamikken i arbeidsmarkedet er i ferd med å stoppe opp. Det tar nå betydelig lengre tid for arbeidsledige å komme tilbake i jobb enn for bare ett år siden – en utvikling som avslører baksiden av regjeringens rigide arbeidsmarkedspolitikk.
Fra høsten 2022 til sommeren 2024 så vi en relativt høy mobilitet der ledige raskt fant veien tilbake til verdiskaping. Nå har pendelen snudd. Andelen som blir stående utenfor arbeidsstyrken i mer enn ett kvartal øker markant, og overgangen fra ledighet til sysselsetting faller. Dette er ikke bare statistisk støy; det er symptomer på et system som sementerer passivitet. Denne stagnasjonen minner om utfordringene vi ser beskrevet i analysen av hvordan statistikkens fallgruver og nullvekst varsler storm for norsk økonomi.
Mens byråkratiet vokser, opplever privat sektor – selve motoren for reelle arbeidsplasser – at risikoen ved ansettelser blir for høy. Kombinasjonen av økt skattetrykk og et lite fleksibelt regelverk gjør at bedrifter vegrer seg for å gi folk en ny sjanse. Vi ser her konsekvensen av en «skrivebordspolitikk» som prioriterer teoretisk trygghet for de som allerede er innenfor, på bekostning av mulighetene for de som står utenfor.
For individet betyr dette at veien ut av NAV-systemet blir lengre og brattere. Når statlige støtteordninger fungerer som en felle fremfor et springbrett, og terskelen inn i bedriftene heves kunstig høyt, skapes en klasse av langtidsledige som systemet ikke evner å absorbere. Løsningen ligger ikke i flere statlige handlingsplaner, men i å gjøre det lønnsomt og risikofritt for næringslivet å ansette igjen. Uten en deregulering som slipper markedskreftene løs, risikerer vi at tusenvis av arbeidsføre hender parkeres permanent på sidelinjen.
Liberalistisk Allianse Norge
