Det er en grotesk øvelse i tallmagi og moralsk gymnastikk som nå utspiller seg i Utenriksdepartementets korridorer. Mens rapporter fra nettverk som Iran International indikerer at over 12 000 mennesker er drept i brutale aksjoner mot befolkningen, sitter norske diplomater og pusser på formuleringer om «konstruktiv dialog». At et islamistisk terrorregime primært omtales av norske myndigheter som en likeverdig part i folkeretten, er ikke bare en politisk forskyvning – det er en direkte hån mot individets frihet.
Vi står overfor et klassisk eksempel på hvordan den norske «fredsnasjonen» fungerer i praksis: Systemet beskytter systemet. Prinsippet om statlig suverenitet, uansett hvor illegitim staten er, tårner over retten til liv og frihet for de som lever under jernhælen. Det er på tide å knuse myten om at norsk diplomati er en moralsk ledestjerne.
Mullahenes «folkerett» mot folkets rettigheter
Norsk utenrikspolitikk lider av en fundamental brist. Vi har, som vi tidligere har dokumentert i analysen «Folkeretten som koldtbord: Vestens maktpolitiske teater», skapt et system der internasjonale regler brukes selektivt. Når det gjelder Iran, brukes begrepet «folkerett» som et skjold for å beskytte mullahenes rett til å styre, fremfor folkets rett til å slippe unna.
Ved å tviholde på den diplomatiske linjen, gir Norge regimet i Teheran akkurat det de trenger mest: Legitimitet. Hver gang en norsk diplomat tar en telefon, hvert håndtrykk, hver «bekymringsmelding» levert gjennom offisielle kanaler, bekrefter at Norge ser på prestestyret som den rettmessige eieren av Iran. Dette handler om hvordan tvangsstaten og den ideologiske blindheten kveler fornuftig handling.
En dødelig skrivebordspolitikk
Troen på at politiske løsninger basert på enighet fungerer mot et fanatisk teokrati, er et utslag av virkelighetsfjern byråkrat-logikk. Det er en farlig form for skrivebordspolitikk. Mens norske utsendinger snakker om «åpne linjer», driver regimet en grenseløs jakt på opposisjonelle. Som NRK tidligere har avdekket, strekker mullahenes armer seg helt inn på norsk jord for å true eksil-iranere.
Dette er ikke diplomati. Det er aktiv unnfallenhet. Når vi vet at regimet bruker ambassader og internasjonale nettverk til overvåkning, blir Norges insistering på «gode relasjoner» en direkte trussel mot sikkerheten til norske statsborgere med iransk bakgrunn. Dette minner om hvordan maktutøvelse hvitvaskes, noe vi ser i analysen om hvordan man hvitvasker globale diktatorer gjennom språklig tyranni.
Gharahkhanis spagat: Mellom samvittighet og partipisk
Det kanskje tydeligste bildet på denne norske dobbeltmoralen finner vi helt på toppen av Stortinget. Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) har vært en tydelig, emosjonell og prisverdig stemme for det iranske folkets frihetskamp. Hans personlige engasjement for «Kvinne, Liv, Frihet»-bevegelsen er utvilsomt ekte.
Men her oppstår paradokset som river troverdigheten vekk under Arbeiderpartiet. Mens Gharahkhani roper varsku fra Løvebakken, administrerer hans egen regjering – ledet av Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide – den linjen som holder liv i regimets internasjonale anseelse.
Hvordan kan Stortingets president kreve handling, mens regjeringen han representerer fortsetter «den norske småpraten» med bødlene? Det er en politisk schizofreni som er nesten uutholdelig å observere. Gharahkhani er i realiteten bakbundet av sitt eget parti. Han får lov til å være «følelsene» utad, mens UD-maskineriet fortsetter den kaldblodige realpolitikken som ignorerer menneskelige lidelser til fordel for «stabilitet».
Når systemet kveler individet
Dette er kjernen i det vi i LA Norge stadig advarer mot: Systemets evne til å absorbere kritikk uten å endre kurs. Gharahkhanis utspill fungerer som en ventil for norsk offentlighet, slik at vi kan føle at vi «gjør noe», mens pengestrømmen, diplomatiet og anerkjennelsen av Teheran fortsetter uforstyrret. Det er et kynisk spill der individets rettigheter ofres på realpolitikkens alter.
Konklusjon: Klipp kabelen
Liberalisme handler om å sette individet først. Det betyr at ingen stat – verken den norske eller den iranske – har en hellig rett til å eksistere på bekostning av menneskene den skal tjene. Norges diplomatiske linje bygger på en utdatert idé om at stater er de eneste aktørene som betyr noe.
Vi må slutte å finansiere en utenrikspolitikk som indirekte legitimerer terror. Norske myndigheter har en tendens til å kaste penger og diplomatisk prestisje etter problemer uten å stille krav til resultater. I Iran er resultatet null frihet og flere døde.
Det minste Norge kan gjøre er å slutte å late som om mullahene er våre kolleger. Vi må anerkjenne at «folkeretten» er verdiløs hvis den bare beskytter diktatorers rett til å mishandle sin egen befolkning i fred. Det er på tide å stenge døren til Teheran og åpne den for det iranske folket.
Liberalistisk Allianse Norge
