Når staten bryter samfunnskontrakten, står individet alene. Saken mot Jan-Einar Borgerud er ikke bare en juridisk tragedie; den er et varsel om et rettsvesen som har mistet sitt moralske kompass.
Det finnes øyeblikk hvor sivilisasjonens tynne ferniss sprekker, og vi ser hva som egentlig gjelder. For Jan-Einar (55) kom dette øyeblikket da han så sin stesønn bli angrepet av en gjeng. I sekundene som fulgte, gjorde han det enhver far med ryggrad ville gjort: Han grep inn. Han beskyttet sitt eget kjøtt og blod.
Belønningen fra den norske stat? En straffeprosess. Mens vitner forteller at politiet forble passive tilskuere til volden, er det familiefaren som nå må svare for seg på tiltalebenken. Dette er mer enn en nyhetssak; det er et grelt bevis på at systemet vårt er rigget mot den lovlydige borgeren.
Skrivebordspolitikkens tyranni
Kjernen i anklagene mot Jan-Einar handler om proporsjonalitet – eller «forholdsmessighet» på juristspråk. Retten mener han gikk for langt. Dette er klassisk skrivebordspolitikk. Det er lett for en dommer, trygt plassert i en varm rettssal måneder etter hendelsen, å analysere sekund-for-sekund hvilken grad av maktbruk som var teoretisk nødvendig.
Men virkeligheten i en mørk gate, når nevene flyr og frykten for dine barns liv pumper i årene, følger ikke juridiske lærebøker. Kravet om at et offer skal utføre en juridisk risikoanalyse midt under et pågående angrep, er ikke bare urimelig. Det er virkelighetsfjernt. Når staten eser ut, forvitrer ofte den faktiske tryggheten for den enkelte.
Vi ser her et rettsvesen som opererer med kunstige skiller mellom systemet og folket. De forventer en robotisk presisjon av borgere i ekstremt stressede situasjoner, samtidig som de aksepterer at politiet – som faktisk er trent for dette – angivelig blir stående som passive observatører.
Når voldsmonopolet svikter
Det liberale argumentet for staten er syltynt, men prinsipielt viktig: Vi delegerer retten til å bruke makt mot at staten garanterer vår sikkerhet. Dette er selve fundamentet i samfunnskontrakten.
I saken mot Jan-Einar er denne kontrakten brutt på to avgjørende punkter:
- Politiet evnet ikke å beskytte offeret da angrepet fant sted.
- Staten velger å straffe den eneste personen som faktisk utviste handlekraft for å opprettholde orden.
Som vi har sett i andre saker, som når man er tiltalt for grove overgrep mot barn, er statens kjerneoppgave alltid å verne om individets rettigheter. Når denne beskyttelsen uteblir, faller retten til selvforsvar naturlig og moralsk tilbake på individet.
En farlig presedens
Det er en grotesk ironi i at rettsstatens fulle tyngde brukes mot en mann som stanser voldshandlinger, mens man i andre sammenhenger utviser en påfallende mildhet overfor systemiske lovbrudd. Elitens hovmod og statens vekst ser ut til å prioritere byråkratisk kontroll over borgernes faktiske sikkerhet.
Signalet som sendes til kriminelle miljøer er livsfarlig: Gatene er deres, og lovlydige borgere er fritt vilt fordi de frykter rettssystemet mer enn de frykter voldsutøverne. Statistikken viser at det ofte er enklere for påtalemyndigheten å forfølge en bofast skattebetaler med fast adresse enn å håndtere uoversiktlige kriminelle nettverk.
Byråkratiet mot sunn fornuft
Dette handler dypest sett om overherredømme. Staten tåler ikke at individer tar ansvar for egen sikkerhet, selv når statens egne organer svikter. Ved å kriminalisere effektivt selvforsvar, reduseres befolkningen fra frie borgere til vergeløse undersåtter.
Vi har behov for en reform som flytter bevisbyrden i nødvergesaker. Tvilen må alltid komme den angrepne til gode. Hvis ikke ender vi opp i et samfunn preget av apati, der ingen tør å hjelpe sin neste av frykt for påfølgende straffeforfølgelse.
Jan-Einar handlet i tråd med menneskelig natur og moralsk plikt. Det er lovanvendelsen som er i strid med rettferdighetssansen.
Liberalistisk Allianse Norge
