Det tok fem uker
- februar 2026 startet USA og Israel koordinerte luftangrep mot Iran. Operation Epic Fury var i gang. På 38 dager eliminerte USA og den israelske luftmakten det meste av Irans militære lederskap, ødela over 85 prosent av landets forsvarsindustri, pulveriserte ballistiske rakettlagre og tvang frem en våpenhvile. Iran åpnet Hormuz-stredet igjen. Trump erklærte operasjonen avsluttet.
Syv presidenter hadde i årtier unnlatt å ta et oppgjør med det iranske regimet. Trump brukte fem uker.
Victor Davis Hanson — historiker ved Hoover Institution på Stanford og en av USAs fremste militærhistorikere — Stiller ett skarpt spørsmål: Hvorfor reagerte store deler av amerikansk presse og det demokratiske partiet som om dette var en katastrofe?
Svaret hans er like enkelt som det er ubehagelig: De ville ikke at det skulle gå bra. Ikke for Amerika. Men for Trump.
Et historisk vakuum fylt med politikk
Kritikken av Iran-krigen manglet historisk forankring. Ingen sammenlignet Operation Epic Fury med tidligere amerikanske militæroperasjoner — bombing av Serbia, krigen i Afghanistan, Desert Storm. Kritikerne opererte i et historisk vakuum og lot politikk erstatte analyse.
Fakta på bakken fortalte en annen historie. USA mistet 13 soldater i løpet av 38 dager. Til sammenligning: i de første ukene av Irak-krigen i 2003 falt langt flere. Etter over 13 000 flytokter mistet USA 39 fly — et tap militæreksperter beskriver som lavt gitt operasjonens omfang og Irans luftvern.
Irans forsvarsindustrielle base er ifølge Pentagon «funksjonelt beseiret». Det øverste ledersjiktet i de fire styrende klikker i Tehran — Revolusjonsgarden, Basij, det politiske lederskap og etterretningstjenesten — er i stor grad eliminert. Ayatollah Khamenei ble drept i de innledende angrepene. Hormuz-stredet — gjennom hvilket en femtedel av verdens olje- og gassforsyning flyter — er gjenåpnet.
Trump beskrev selv Irans ti-punkts fredsforslag som «et brukbart grunnlag for forhandlinger».
Media-Borg-en reagerer i 24-timers sykluser
Hanson bruker begrepet «Borg» — fra Star Trek — om det han kaller sammensmeltingen mellom demokratiske politikere og liberale medier. Disse reagerte ikke på krigen som journalister eller politikere, men som en enhet med ett felles mål: å bevise at Trump hadde feilet.
Svingningene avslørte dette tydelig. Påskenatt var Trump en «krigsforbryter». Neste morgen var han «en ny Neville Chamberlain» som sviktet ved å søke fred. To motsetninger — begge fremmet av de samme aktørene innen 24 timer. Hanson ser dette som bevis på at konklusjonen kom før analysen.
WSJ meldte om en president som brølte til rådgivere og ble holdt utenfor Situation Room. CNN fokuserte på stigende bensinpriser. The Washington Post advarte om «evig krig». NPR løftet frem anti-krigsprotester.
Samtidig holdt Trump daglige pressekonferanser, ga intervjuer til en rekke medier og forhandlet aktivt med Iran via utsending Steve Witkoff. Bildene lot seg ikke forene med narrativet.
MAGA-avhopperne: En intern splittelse
Hanson tar også for seg det han kaller «anti-MAGA høyresiden» — tidligere Trump-støttespillere som snudde under Iran-krigen. Tucker Carlson advarte mot «Tredje verdenskrig» etter de første angrepene. Marjorie Taylor Greene brøt med Trump over krigen og Epstein-filene. Megyn Kelly og Joe Rogan uttrykte skepsis. Candace Owens ble åpen kritiker.
Felles for disse, ifølge Hanson, er at de ikke satte krigen i historisk kontekst. De forventet et raskt, rent utfall uten tap, uten kaos, uten diplomatisk uforutsigbarhet. Men slik er krig aldri. De sammenlignet Trump med en idealisert standard ingen president har oppfylt — og brukte avviket som grunnlag for total avvisning.
Hormuz-gambiten som snudde krigen
Et sentralt kapittel i Hansons analyse er det han kaller «Hormuz-gambiten». Iran stengte stredet som sin fremste pressbrikke — en trussel mot global oljeforsyning som skulle presse USA til å trekke seg. Det ble i stedet et vendepunkt.
Trump svarte med å erklære at USA ville ta kontroll over trafikken gjennom stredet. Iran hadde satset alt på ett kort og tapte. Å holde Hormuz stengt krevde ressurser Iran ikke lenger hadde. Åpningen av stredet ble dermed ikke en seier for Iran — det var en kapitulasjon.
Drivstoffprisene, som mediene brukte som bevis på at krigen ble en katastrofe for vanlige amerikanere, begynte å falle da stredet åpnet. Markedet reagerte raskt.
Tre-fase-strategien ingen ville se
Hanson beskriver en krig som forløp i tre faser — men som mediene behandlet som én kontinuerlig katastrofe:
Fase 1: Desimering av iransk lederskap og luftvern. Khamenei eliminert. Revolusjonsgarden lammet.
Fase 2: Systematisk ødeleggelse av forsvarsindustrien — rakettlagre, produksjonsanlegg, marinefartøy. Alle 11 aktive iranske krigsskip i Omanbukta senket.
Fase 3: Diplomatisk press kombinert med Hormuz-kontroll, som tvang Iran til forhandlingsbordet.
Ingen av disse fasene ble formidlet i sin helhet av kritiske medier. Dekningen hoppet fra krisenyhet til krisenyhet uten å tegne det større bildet.
Det som faktisk sto på spill
Hanson avslutter med det strategiske perspektivet som gjør Iran-krigen til et mulig historisk vendepunkt.
Hvis Trump lykkes med en avtale der Iran permanent oppgir atomprogrammet, langtrekkende raketter og proxy-grupper i Syria, Irak, Jemen, Gaza og Libanon, faller hele «ringens av ild» som har destabilisert Midtøsten i tiår fra hverandre. Det åpner veien for det Hanson kaller en Abraham 2.0 — en fredsarkitektur som også inkluderer Saudi-Arabia.
En slik seier gjør Trump til den presidenten som løste det problemet syv forgjengere lot ligge. Det er denne muligheten som forklarer intensiteten i motstanden, mener Hanson. Ikke bekymring for amerikanske liv eller internasjonal lov — men frykten for hva en Trump-seier vil bety politisk, kulturelt og historisk.
Demokratene frykter mellomvalget. Liberale medier frykter irrelevans. Det anti-Trump høyresjiktet frykter å ha tatt feil.
Og det er akkurat nå — mens avtaleforhandlingene pågår — at slaget om historien føres.
Liberalistisk Allianse Norge
