Jan Christian Vestres prestisjefabrikk «The Plus» sliter økonomisk, til tross for massive statlige subsidier. Fremskrittspartiet krever nå svar på hvor mye skattepenger som er pumpet inn i selskapet, men Vestre forblir taus. Dette er et kroneksempel på hvordan statlig subsidiering forstyrrer markedsmekanismer og fjerner personlig risiko.
Når staten plukker vinnere, taper markedet. Vestre-fabrikken ble hyllet som et grønt industrieventyr. Virkeligheten viser derimot at selv ikke store mengder med offentlig kapital kan oppheve grunnleggende økonomiske tyngdelover.
Hvorfor feiler statlig planlegging i næringslivet?
Aktiv næringspolitikk bygger på en illusjon. Den forutsetter at byråkrater og politikere kan forutse markedsbehov bedre enn markedet selv. Dette stemmer sjelden med virkeligheten. Når staten går inn som garantist for utvalgte aktører, settes de naturlige prismekanismene ut av spill.
Bedrifter som mottar store subsidier mister insentivet til å drive effektivt. De trenger ikke lenger å tilfredsstille kundene i like stor grad; de må først og fremst tilfredsstille politikerne. Dette skaper en farlig dynamikk der ressurser flyttes fra lønnsomme foretak til politisk vedtatte prestisjeprosjekter.
Vi har tidligere sett hvordan staten eser ut på borgernes bekostning. I budsjettene brukes ofte skattepenger til å skjule effektene av en villet og dysfunksjonell politikk. Subsidieringen av The Plus føyer seg inn i dette mønsteret. Det er ikke en investering i fremtiden, men en omfordeling av kapital fra det frie markedet til den politiske eliten.
Hvor mye offentlig støtte har egentlig gått til Vestre?
Dette er kjernespørsmålet Fremskrittspartiet nå stiller. Offentligheten har krav på å vite nøyaktig hvor mye kapital som er overført. Transparens er avgjørende i et fungerende demokrati. Når en statsråd er involvert, er kravet til åpenhet absolutt.
Spørsmålene som krever svar er konkrete:
- Hvor store beløp er gitt i direkte offentlig støtte til Vestres selskaper?
- Er noen finansielle forpliktelser overfor staten misligholdt?
- Hvor stort er det offentliges innkjøpsvolum fra selskapet?
At Vestre velger taushet i denne saken, er problematisk. Det forsterker inntrykket av et politisk system som beskytter sine egne. Mangel på innsyn svekker tilliten til maktapparatet.
Hvilke konsekvenser har statlig subsidiering for det frie markedet?
Konsekvensene av statlig innblanding er alvorlige for konkurransen. Konkurrerende møbelprodusenter må bære sin egen risiko; de må finansiere innovasjon og drift gjennom inntjening. Når én aktør mottar massiv støtte, skapes en kunstig fordel som straffer de som driver sunt og effektivt.
Dette kalles konkurransevridning. Det belønner de som har de beste politiske kontaktene fremfor de som leverer best verdi. Markedsinnovasjon drives frem av fri konkurranse, ikke av statlig detaljstyring. Når staten tar regningen, forsvinner det personlige ansvaret for feilinvesteringer.
Elitemakt og manglende personlig ansvar
Saken om Vestre-fabrikken blottlegger en dypere ukultur preget av mangel på personlig risiko. Vi har tidligere trukket frem Irene Ojalas tilbakebetaling av Stortingets gruppemidler som et sjeldent eksempel på finansiell integritet. Ojalas handling viste at offentlige midler ikke er gratispenger. Den aktive næringspolitikken representerer den nøyaktige motsetningen.
Når makten sentraliseres, øker faren for kameraderi. Tette bånd mellom næringsliv og politisk ledelse skaper mistillit. Det er nettopp derfor vi trenger desentralisering av makt og en drastisk reduksjon av statens rolle i næringslivet.
Veien videre krever et oppgjør med subsidieøkonomien. Politikere bør ikke leke investorer med skattebetalernes penger. Vestre bør legge alle kort på bordet. Først når fakta er kjent, kan vi ta debatten om hvorvidt staten overhodet bør finansiere privat næringsvirksomhet.
Liberalistisk Allianse Norge
