Norske skattebetalere finansierer i dag verdens største subsidier til karbonfangst per innbygger, helt uten den offentlige debatten et slikt inngrep krever. Statens milliardsatsinger skjermes effektivt for kritisk journalistikk. Mens utenlandske medier gransker de enorme kostnadene og mangelen på lønnsomhet, fungerer norsk presse i stor grad som et PR-byrå for karbonfangstlobbyen.
Hvorfor stiller ikke norsk presse kritiske spørsmål til karbonfangstlobbyen?
Det etablerte medienarrativet i Norge har redusert grønn industribygging til et spørsmål om moral, fremfor økonomi. Når staten deler ut milliarder av skattekroner, burde pressens ryggmargsrefleks være å granske mottakerne. I stedet reproduserer mediene ukritisk pressemeldingene fra aktører som lever av statlige overføringer.
Vi så det samme under Mongstad-skandalen. Den gang brukte staten milliarder på et avlyst prosjekt, som til slutt endte med granskning i Stortinget. I dag gjentas historien, men advarslene ignoreres. Det er en systemisk svikt når pressen lar politikere kamuflere statlig planleggingssvikt som nødvendig innovasjon.
Hva koster Norges subsidier til karbonfangst skattebetalerne?
Ingen land i verden gir større subsidier per innbygger til karbonfangst (CCS) enn Norge. Dette er kapital som hentes direkte fra privat verdiskaping og tvangsflyttes til politisk utvalgte prestisjeprosjekter uten markedsmessig forankring.
Konsekvensene av denne subsidieøkonomien er allerede synlige. Oslo kommunes prosjekt på Klemetsrud har utviklet seg til et økonomisk sluk med en anslått prislapp på 9,4 milliarder kroner. Kommunerevisjonen har rettet knusende kritikk mot manglende økonomisk styring. Pengene renner ut av bykassen fordi prosjektene ikke utsettes for markedets disiplinerende krav til avkastning.
Hvordan fortrenger staten reell markedsinnovasjon?
Det er en farlig mekanisme i norsk politikk: Jo mer en teknologisk løsning feiler i det frie markedet, desto mer kapital ønsker staten å kaste etter den. Vi ser det samme med regjeringens hydrogensatsing; der staten går inn med milliarder, trekker private investorer seg ut.
Når markedet ikke vil finansiere en teknologi, er det et tydelig signal om at kostnadene overstiger nytten. Subsidier endrer ikke denne fundamentale ligningen; de flytter bare regningen. Når staten fjerner den finansielle risikoen, flyttes kapitalen fra produktive sektorer til ren subsidiejakt, noe som kveler reell innovasjon.
Hvorfor er utenlandske medier mer kritiske enn de norske?
For å få en nøktern vurdering av norsk karbonfangst, må man i dag lese internasjonal finanspresse. Utenlandske medier analyserer energi gjennom realpolitikk og harde tall. De ser på Norge og stiller det åpenbare spørsmålet: Hvorfor subsidierer en nasjon ulønnsom teknologi i en slik skala?
Internasjonale observatører er ikke bundet av den norske konsensuskulturen. De gjenkjenner mekanismene. Når staten tar risikoen og private aktører tar en eventuell oppside, er det ikke et marked. Det er statskapitalisme.
- Manglende markedsrisiko: Uten private investorer som risikerer egne penger, forsvinner insentivet for kostnadskontroll.
- Politisk prestisje overstyrer logikk: Prosjekter holdes kunstig i live fordi politikere nekter å innrømme feil.
- Mediene svikter sitt samfunnsoppdrag: Uten et kritisk korrektiv fra pressen, får sløseriet fortsette i det skjulte.
Veien videre: Markedet må bestemme
Karbonfangst kan ha en fremtid, men bare dersom teknologien kan stå på egne ben. Ideen om at et departement vet bedre enn verdens samlede kapitalmarkeder hvilken teknologi som vil vinne frem, er en kostbar illusjon.
Løsningen er deregulering og teknologinøytralitet. Staten må trekke seg ut som venturekapitalist. Hvis karbonfangst er den nødvendige løsningen industrien hevder det er, vil fri konkurranse drive frem bedre og billigere løsninger. Inntil da bør skattebetalernes penger beskyttes mot lobbyister og politisk hovmod.
Liberalistisk Allianse Norge
