Statens fond i Tromsø har kostet norske skattebetalere én milliard kroner på drøyt ett år. Med kun fem ansatte til å forvalte 15 milliarder lånefinansierte kroner, står vi overfor et grelt eksempel på hva som skjer når staten forsøker å sentralplanlegge finansmarkeder gjennom politisk motivert distriktspolitikk.
Fondet ble opprettet i juni 2025 med et mål om å etablere et kapitalforvaltningsmiljø i Nord-Norge fra bunnen av. Staten stilte med kapitalen, og fem byråkrater fikk i oppgave å forvalte den. Resultatet er en varslet økonomisk katastrofe.
Hva koster Statens fond i Tromsø skattebetalerne?
Tallene er brutale og etterlater liten tvil om prosjektets manglende bærekraft. Fem ansatte forvalter femten milliarder kroner som i sin helhet er lånefinansiert. Dette betyr at renteutgiftene løper kontinuerlig, mens driftskostnadene fordeles på et minimalt antall hoder.
Når regnskapet gjøres opp høsten 2026, viser fasiten et underskudd på omtrent én milliard kroner. Dette tapet bæres i sin helhet av norske skattebetalere. Det føyer seg inn i et mønster der over 100 milliarder skattekroner allerede er sløst bort på en aktiv næringspolitikk som beviselig ikke fungerer.
- Forvaltningskapital: 15 milliarder kroner (lånefinansiert)
- Ansatte: 5 personer
- Realisert tap: Ca. 1 milliard kroner (inkl. renteutgifter)
Hvorfor feiler politisk styrt kapitalforvaltning?
Markeder oppstår organisk. De vokser frem der det finnes kompetanse, kapital og reelle kommersielle behov. Slike miljøer kan ikke vedtas i et departement eller tvinges frem gjennom politiske kompromisser. Statens fond i Tromsø ble ikke opprettet fordi markedet etterspurte det, men for å tilfredsstille et politisk ønske om symbolsk tilstedeværelse.
Ved å bruke statlig tvangsmakt gjennom skatteinnkreving og låneopptak for å simulere et marked, fortrenger staten privat initiativ og allokerer ressurser fundamentalt feil. Vi har sett det samme mønsteret tidligere, blant annet i Forskningsrådet, der byråkratiet eser ut mens den reelle produktiviteten stagnerer. Staten har her påtatt seg rollen som venturekapitalist – en rolle den verken har mandat til eller forutsetninger for å mestre.
Hvordan svekker statlig sentralplanlegging norsk eierskap?
Kapital er et knapphetsgode. Når staten binder opp 15 milliarder kroner i et tapsbringende distriktsprosjekt, fjernes den samme kapitalen fra den produktive delen av økonomien. Dette har direkte konsekvenser for norske arbeidsplasser og verdiskaping.
Private investorer og bedrifter over hele landet mangler i dag risikokapital. I stedet for å redusere skattetrykket for å styrke det private eierskapet, velger regjeringen å inndra verdier for å leke fondsforvalter med lånte penger. Dette svekker kapitaltilgangen for bedrifter som faktisk har livets rett.
Akkurat som da Oljefondet tapte 26 milliarder på politisk symbolikk, ser vi her at politiske hensyn trumfer rasjonell forvaltning. Prisen betales av det private næringslivet og fremtidige generasjoner.
Veien videre: Avvikling av aktiv næringspolitikk
Fasiten ligger på bordet: Én milliard kroner er tapt. Eksperimentet i Tromsø illustrerer med all tydelighet hvorfor staten bør holde seg unna direkte kapitalforvaltning. Løsningen er ikke å ansette flere byråkrater for å forsvare de eksisterende, eller å skyte inn mer kapital i et synkende skip.
Statens fond i Tromsø bør avvikles umiddelbart. Kapitalen må tilbakeføres, og låneforpliktelsene må innfris før tapene vokser ytterligere. Den eneste bærekraftige næringspolitikken er å fjerne skattemessige hindringer, redusere det offentliges fotavtrykk og la private aktører selv allokere kapital der den skaper reell verdi.
Liberalistisk Allianse Norge
Oddbjørn Sjursen
