En fersk gjennomgang av Forskningsrådets virksomhet fra 2006 til 2024 tegner et bilde som burde bekymre enhver som er opptatt av reell norsk verdiskaping. Mens byråkratiet eser ut og milliardene ruller til politisk utvalgte prosjekter, har produktiviteten i fastlands-Norge stagnert. Vi finansierer i praksis vår egen ineffektivitet.
Det eksisterer en seiglivet myte i maktens korridorer om at rikdom skapes ved at byråkrater i departementene flytter kapital fra lønnsomme virksomheter til det de definerer som «lovende prosjekter». Denne forestillingen er selve fundamentet for Norges Forskningsråd og det statlige virkemiddelapparatet. Nå foreligger fasiten etter nesten to tiår med denne praksisen, og tallenes tale er nådeløs for alle som forsvarer statlig intervensjonisme.
Rapporten, som analyserer effektene av næringsrettet støtte i perioden 2006–2024, viser konsekvensene av en systematisert skrivebordspolitikk. Formålet har vært økt nyskaping, men realiteten er et parallelt univers der bedrifter belønnes for sin evne til å navigere i søknadsskjemaer fremfor evnen til å hevde seg i et fritt marked. Dette er en del av det vi kan kalle Tilkarring Norge, hvor skattebetalernes midler brukes til å overstyre sunne markedsmekanismer.
Når politisk prestisje trumfer markedets tale
Kjernen i problemet er metoden. Forskningsrådet opererer etter en modell for porteføljestyring som er strengt diktert av politiske føringer. Når staten bestemmer at vi skal satse på havvind eller batterifabrikker, følger byråkratiet opp med milliarder i støtte. Problemet er at markedet – summen av millioner av menneskers frie valg – ofte har helt andre prioriteringer.
I rapporten innrømmes det at måloppnåelsen ofte rapporteres opp mot politiske bestillinger fremfor kommersiell suksess. Dette skaper et farlig kretsløp: Politikere bevilger penger for å vise handlekraft, byråkrater tildeler midler til prosjekter som passer den politiske retorikken, og evalueringene konkluderer med høy aktivitet. Men aktivitet er ikke det samme som verdiskaping. Som vi har sett i andre sammenhenger, fører dette ofte til et statssvull der offentlig sektor vokser mens privat sektor blør.
Samtidig som disse milliardene er slust ut av statskassen, viser tall fra Spekter og Samfunnsøkonomisk analyse at produktivitetsveksten i Norge har bremset kraftig opp. Det er en direkte korrelasjon her: Jo mer staten blander seg inn i allokeringen av kapital gjennom byråkratiets feilkalkyler, desto mindre effektiv blir økonomien. Vi erstatter markedets naturlige utsortering med ineffektive subsidier.
Subsidie-adelens vekst og kapitaldestruksjon
Vi har tidligere sett konsekvensene av denne politikken i saker som Freyr og Morrow. Dette er ikke isolerte enkelttilfeller, men symptomer på en systemfeil. Vi ser fremveksten av en «subsidie-adel» – aktører som har spesialisert seg på å hente offentlig kapital fremfor å utvikle produkter som kunder faktisk vil betale for.
Når toppledere kan heve millionbeløp i sluttpakker før en eneste fabrikk er i drift, er det skattebetalerne som sitter igjen med regningen. Dette er kapitaldestruksjon satt i system. Byråkrater mangler den viktigste korreksmekanismen i en sunn økonomi: risikoen for eget økonomisk tap. Rapporten bekrefter at tildelingene ofte går til prosjekter som aldri ville sett dagens lys uten statlig innblanding. I et liberalistisk perspektiv er dette et tydelig signal om manglende levedyktighet.
Veien videre: Skattekutt fremfor administrative kvernkvern
Dette bringer oss til et grunnleggende veivalg. Alternativkostnaden ved dagens politikk er enorm. Hver milliard som sluses gjennom Forskningsrådets administrative kvern, er en milliard som kunne forblitt hos bedriftene som allerede skaper verdier gjennom reell innovasjon og markedstilpasning.
Tenk på effekten av å fjerne formuesskatten eller senke selskapsskatten tilsvarende de beløpene vi bruker på å administrere disse støtteordningene. Da ville vi fått en organisk vekst der kapitalen flyter til de mest effektive og etterspurte løsningene. I stedet skattlegger vi det som fungerer for å subsidiere politiske prestisjeprosjekter.
Mellom 2006 og 2024 har vi tillatt staten å definere hva som er nyttig innovasjon. Resultatet er stagnerende produktivitet og et enormt offentlig forbruk. Løsningen er ikke flere evalueringer eller små justeringer. Løsningen er å anerkjenne at staten er en underlegen investor, og at makten over kapitalen må tilbakeføres til de som faktisk skaper verdier.
Liberalistisk Allianse Norge
