Norske skattebetalere finansierer nå sin egen overstyring. Gjennom det vi i LA Norge har døpt «Tilkarring Norge», ser vi fremveksten av en sirkulærøkonomi som ikke resirkulerer plast, men makt og penger. Staten deler ut midler til organisasjoner, som deretter bruker tiden sin på å lobbyere staten for mer penger og strengere reguleringer. Dette er ikke velferd; det er en demokratisk kortslutning.
Når markedet blir en teaterkulisse
Det finnes en illusjon i Norge om at vi har et tydelig skille mellom offentlig og privat sektor. Denne illusjonen slår sprekker så snart man begynner å følge pengestrømmene. Data viser at staten eier omtrent en tredjedel av egenkapitalen på Oslo Børs. Men statens kontroll strekker seg langt utover direkte eierskap. Den virkelige faren ligger i den skjulte innflytelsen gjennom subsidierte påvirkningsagenter. Myten om den velmenende tvangsstaten må knuses, for bak de gode intensjonene ligger ofte en kvelende kontrollmekanisme.
Begrepet «tilkarringsvirksomhet» (rent-seeking) beskriver situasjonen der aktører bruker ressurser på å sikre seg en større del av samfunnskaken gjennom politisk innflytelse, fremfor å bake kaken større gjennom produktivitet. I dagens Norge har dette blitt en forretningsmodell. Vi ser et voksende sjikt av NGO-er, interesseorganisasjoner og kvasioffentlige selskaper hvis primære inntektskilde er overføringer fra det offentlige. Deres primære «produkt» er rapporter og lobbyvirksomhet rettet mot de samme politikerne som bevilget pengene.
Dette skaper et lukket kretsløp. Politikere trenger legitimitet for inngripende tiltak. De bevilger penger til organisasjoner som leverer «uavhengige» rapporter som, beleilig nok, anbefaler nettopp de inngripende tiltakene politikerne ønsket seg. Skattebetaleren ender opp med å finansiere argumentasjonen for å frata seg selv flere valgmuligheter. Dette er en klasseeksempel på tvangsstaten og den ideologiske blindheten som preger dagens forvaltning.
Skrivebordspolitikkens konsekvenser
Vi har tidligere i LA Norge dekket konsekvensene av denne mentaliteten gjennom Freyr-skandalen og planene om kinesisk elbilproduksjon i Fredrikstad. Disse sakene er symptomer på samme underliggende sykdom: En tro på at verdier skapes ved skrivebordet i et departement, og ikke på gulvet i en bedrift.
Når vi ser nærmere på de «grønne industriløftene», ser vi mønsteret tydelig:
- Subsidierte signaler: Bedrifter slutter å lytte til markedet (hva kundene vil ha) og begynner å lytte til signalene fra EU og norske departementer (hva byråkratene vil ha).
- Kunstige markeder: Store statlige investeringer forvrur konkurransebildet. Små, uavhengige aktører blir knust av giganter som har råd til profesjonelle søknadsskrivere og lobbyister.
- Moralsk hasard: Som vi så med Freyr, tar ledelsen ut millionbonuser basert på subsidiert kapital, mens skattebetalerne sitter igjen med risikoen når fabrikkhallene forblir tomme.
Ekspertutvalg har påpekt at norsk næringsliv i økende grad styres av signaler utenfra, spesielt fra EU, fremfor bedriftsøkonomisk logikk. Grønt byråkrati er i ferd med å bli en eksplosiv sjokkregning for industrien. Det tvinger frem investeringer som kun er lønnsomme så lenge subsidiene flyter. I det øyeblikket den politiske vinden snur, kollapser forretningsmodellen. Men da har lobbyistene og direktørene for lengst hevet sine honorarer.
Den demokratiske prisen
Det mest alvorlige er likevel ikke det økonomiske sløseriet, men hva dette gjør med demokratiet vårt. Når offentlig støtte blir den viktigste inntektskilden for mange samfunnsdebattanter og organisasjoner, forsvinner den kritiske motmakten.
Hvem skal tale staten midt imot når lønnsslippen din avhenger av statsbudsjettet? Resultatet er et konformt offentlig ordskifte hvor «alle» er enige om at løsningen på ethvert problem er mer stat, mer byråkrati og høyere skatter. De reelle verdiskapere – rørleggeren, gründeren, butikkeieren – har sjelden tid eller ressurser til å delta i dette spillet. De er for opptatt med å tjene pengene som systemet deretter bruker på å regulere dem.
Veien ut av uføret
I LA Norge mener vi at løsningen er like enkel som den er smertefull for etablissementet:
- Stopp sirkulærfinansieringen: Organisasjoner som driver politisk påvirkning bør finansieres av sine medlemmer, ikke av staten. Hvis saken deres er god nok, vil folk støtte den frivillig.
- Skill stat og næringsliv: Staten må slutte å leke venturekapitalist. Historien viser gang på gang at politikere er elendige til å plukke vinnere, men eksperter på å subsidiere tapere.
- Forenkling fremfor «satsinger»: I stedet for selektive støtteordninger som krever en hær av byråkrater for å administrere, bør vi ha generelle skattelettelser og forenklinger som kommer alle til gode.
Vi står ved et veiskille. Skal Norge være et land for frie individer og innovatører, eller skal vi bli en nasjon av søknadsskrivere i et system designet av og for byråkratiet? Svaret gir seg selv for alle som verdsetter frihet høyere enn skjemaer.
Liberalistisk Allianse Norge
