Mens norske husholdninger teller kronestykker, har den offentlige pengebruken på såkalt «miljøvern» passert en ny, svimlende milepæl. Ferske tall viser at statens ideologiske ambisjoner nå sender en sjokkregning til norsk industri – med en kostnadsøkning på 54 prosent på ett år.
Det finnes et punkt hvor politiske visjoner slutter å være inspirerende målsetninger og går over til å bli ren økonomisk sabotasje av eget næringsliv. Tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) presenterte denne uken antyder at Norge for lengst har passert dette punktet. I 2024 har de totale offentlige utgiftene til miljøvern økt til 60 milliarder kroner. Dette er en vekst på over 11 prosent fra året før, i en tid der kjerneoppgaver i velferdsstaten skriker etter ressurser.
Enda mer alvorlig er situasjonen for de som faktisk skal skape verdiene her til lands. Driftskostnadene knyttet til miljøvernutgifter for industrinæringene har ikke bare økt; de har eksplodert med 54 prosent fra 2023. I kroner og øre betyr det at industrien må bla opp 5 milliarder kroner mer enn året før, utelukkende for å tilfredsstille krav, reguleringer og systemer som politikerne har vedtatt.
Det kostbare «miljøvernshjertet»
Hva får vi egentlig igjen for disse 60 milliardene? Når byråkratiet vokser, oppstår det en illusjon av handlingskraft. SSB definerer miljøvernutgifter som aktiviteter med «hovedformål» å forebygge eller reparere skade. I praksis betyr dette en massiv utvidelse av det administrative apparatet. Vi ser fremveksten av en egen industrikomponent som ikke produserer varer, men samsvarsrapporter.
Denne utviklingen bekrefter det vi i LA Norge lenge har advart mot: Det «grønne skiftet» fungerer i økende grad som et røykteppe for kapitaloverføring fra privat, produktiv sektor til offentlig forvaltning. Dette er en kald skulder til verdiskapere som merker statens energigranatsjokk på kroppen. Når en bedrift må bruke 54 prosent mer på miljødrift, er det penger som tas direkte fra forskning, utvikling, lønninger og investeringer i reell teknologi.
Paralleller til det britiske skrekkeksempelet
Vi behøver ikke se lenger enn over Nordsjøen for å se hvor denne veien leder. Som vi nylig dokumenterte i vår analyse av Storbritannias Net Zero-sjokk, har britiske politikere bundet opp nasjonen til en prislapp som overstiger landets samlede BNP. Mekanismen er identisk: Politiske målsetninger settes uten hensyn til teknologisk modenhet eller økonomisk bæreevne.
Her hjemme ser vi nå de samme tegnene. CO2-kompensasjonsordningen, som bidrar sterkt til økningen i offentlige utgifter, er et symptom på en syk økonomi: Staten skattlegger industrien så hardt gjennom avgifter at den må subsidiere den samme industrien for at den ikke skal flagge ut. Det er en sirkulær subsidieøkonomi som holder byråkrater i arbeid, men som ikke skaper et gram av ny velstand.
De skjulte skattene øker
Dette føyer seg inn i et mønster av skjult beskatning. Vi ser det i drivstoffpolitikken, hvor biodrivstoff-tvang fungerer som en skjult ekstraskatt på norske bilister, og vi ser det nå i industriens regnskaper. Det er et «kunstig skille» mellom klimaavgifter og bedriftsøkonomi som politikerne ynder å opprettholde, men i realiteten er dette kostnader som til syvende og sist veltes over på forbrukerne gjennom dyrere varer og tjenester.
Når driftskostnadene økes med tvang, svekkes norsk konkurransekraft. Internasjonale markeder bryr seg lite om hvor «grønne» de norske regnskapene ser ut hvis produktene blir for dyre. Det vi nå kaller miljøvernutgifter, kan like gjerne kalles en «byråkratisk selvskading».
Systemet mot verdiskaperne
Økningen på 54 prosent burde fått alarmklokkene til å ringe i Næringsdepartementet. I stedet ser vi en regjering som durer frem med stadig nye krav, bejublet av et voksende sjikt av konsulenter og offentlig ansatte som lever av nettopp disse reguleringene.
Vi står ved et veiskille. Skal norsk økonomi styres av bedriftsøkonomisk fornuft og markedets evne til innovasjon, eller skal den kveles av «skrivebordspolitikk» og offentlig sløsing? Dagens tall fra SSB gir et skremmende varsel om at vi har valgt feil kurs. Fortsetter vi å øke byrdene for verdiskapere i dette tempoet, vil det til slutt ikke være noen igjen til å betale gildet for politikernes grønne drømmer.
Liberalistisk Allianse Norge
