Det er sjelden man ser en nasjon foreta en så brutal og nødvendig realitetsorientering som det vi nå er vitne til i Canada. Etter årevis med det som best kan beskrives som en selvpålagt økonomisk spaktvang, kaster administrasjonen nå de grønne lenkene. CO2-avgiften fjernes. Elbilsubsidier kuttes. En ny rørledning mot Asia ferdigstilles. Det er en total helomvending.
For oss som har fulgt utviklingen med et kritisk blikk, er dette ingen overraskelse. Ideologi har en tendens til å tape når regningsbunken blir høy nok. Men mens norske politikere – spesielt på venstresiden, men også i Venstre, KrF og Høyre – fortsatt diskuterer sluttdatoer og elektrifisering av sokkelen med innbitt fromhet, bør dette være en vekker av dimensjoner. Canada viser oss nå hva som skjer når kartet omsider må justeres etter terrenget.
Markedet velger vinnerne, ikke byråkratene
Tallenes tale fra Canada er knusende for de som tror at politiske vedtak alene kan styre energimarkedene. Til tross for massiv politisk motstand og reguleringer som Clean Electricity Regulations, produserer Canada nå rekordhøye 8,4 millioner fat oljeekvivalenter per dag. Dette er ikke et resultat av statlig planlegging, men av markedets nådeløse jakt på verdiskaping.
Det er her sammenligningen med Norge blir smertelig relevant. På norsk sokkel investeres det nå mellom 200 og 300 milliarder kroner årlig. Dette er enorme summer som holder AS Norge flytende. Men der norske politikere unnskylder denne aktiviteten og kaller det en «overgangsfase», har Canada nå innsett at dette er selve livslinjen. Norge er ofte verdensmestere i planer, men dårligst på handling når det gjelder å sikre fremtidig konkurransekraft. Kapitalen flyter dit den kaster av seg.
Når vi ser på investeringer i vind og sol fra private aktører i Canada, tegnes et bilde av en bransje som har vært kunstig åndetrettet av subsidier. Uten de statlige krykkene – som nå fjernes – faller korthuset sammen. Private investorer i Canada rømmer nå fra prosjekter som kun var lønnsomme på papiret takket være skattebetalernes penger, og flytter kapitalen tilbake til hydrokarboner. Det er markedets måte å si ifra på: Vi kan ikke leve av symbolpolitikk.
Trump-effekten og konsekvensene av dårskap
Det er umulig å se den canadiske helomvendingen isolert fra det som skjer sør for grensen. Med utsiktene til en ny Trump-administrasjon som lover massive dereguleringer og fokus på energidominans, har Canada innsett at de står lagelig til for hugg. Trumps økonomiske politikk leverer allerede kraftige resultater i form av energiutvinning og industriell vekst, noe Canada nå tvinges til å respondere på.
Handelskammeret i Canada påpeker at regjeringens detaljstyring har skapt ineffektivitet og risiko. Dette burde gi gjenklang i norske departementer. Vi ser den samme tendensen her hjemme: Statlige forsøk på å «plukke vinnere» ender som regel med milliardregninger til skattebetalerne, mens privat verdiskaping kveles av formuesskatt og uforutsigbare rammevilkår.
Fra Finnmark til Alberta: Når realiteten biter
I LA Norge har vi tidligere dekket hvordan hodeløs klimapolitikk setter liv og helse i fare, som da el-taxier i Finnmark ikke taklet arktisk kulde. Det vi ser i Canada nå, er den makroøkonomiske versjonen av den samme historien. Akkurat som taxisjåføren i Finnmark trenger en bil som faktisk går fremover i minusgrader, trenger en nasjonaløkonomi energi som er pålitelig, skalerbar og salgbar.
Canada har forsøkt å bygge en økonomi på visjoner om det grønne skiftet, men oppdaget at fundamentet sviktet. Investorene ser at verden trenger energi, og de er villige til å satse milliarder på at olje og gass vil bestå, uavhengig av hva byråkrater i Ottawa eller Oslo måtte mene.
Lærdommen for Norge
Vi undres over hvor lenge norske politikere kan ignorere at våre viktigste konkurrenter nå legger om kursen. Mens Canada kutter avgifter for å redde økonomien, diskuterer vi fortsatt særnorske skatter som driver kapitalen ut av landet. Helomvendingen i Canada er ikke et nederlag for miljøet, men en seier for fornuften.
Det er en erkjennelse av at velferd må finansieres før den kan fordeles. For Norge bør budskapet være krystallklart: Vi kan ikke regulere oss til rikdom. Det er på tide å slippe markedskreftene fri, kutte i byråkratiet og innse at olje- og gassnæringen er motoren som sikrer vår fremtidige frihet. Likevel går det galt hvis vi fortsetter å tro at vi kan leve av subsidierte luftslott.