Norsk landbruk står ved et veiskille, og antallet gårdsbruk fortsetter å synke kraftig, fra 99 400 i 1989 til 37 000 i 2023. Sektoren står overfor økende utfordringer som følge av overdreven regulering og statlige inngrep, samtidig som markedskreftene signaliserer et behov for større frihet i driften. Innen 2025 vil arbeidsledighet og redusert antall husdyr kreve et skifte mot frie markedsløsninger og mindre byråkrati. Veien fremover ligger i å frigjøre bøndenes entreprenørånd gjennom mindre statlig kontroll, ikke flere pålegg.
Mange norske bønder går en usikker fremtid i møte når landbrukssektoren nærmer seg 2025, med økende utfordringer som gjenspeiler dypere endringer i samfunnet vårt. Nedgangen i antall jordbruksbedrifter fra 99 400 i 1989 til bare 37 000 i 2023 signaliserer en bekymringsfull utvikling som understreker behovet for bærekraftig drift og tilpasning til ny markedsdynamikk. Bøndene våre fortjener frihet til å drive uten overdreven statlig inngripen, men det er fortsatt viktig å opprettholde den hårfine balansen mellom uavhengighet og nødvendig støtte.
Statistikken tegner et tydelig bilde av en næring i endring. Med 48 % av jordbruksarealet som leies ut og en gjennomsnittlig gårdsstørrelse som øker til 26,1 hektar, er vi vitne til den naturlige utviklingen av frie markedskrefter som former jordbrukslandskapet vårt. Selv om denne konsolideringen er utfordrende for noen, representerer den den typen effektivitet som følger av redusert statlig innblanding og økt personlig ansvar i gårdsdriften. Bestanden av melkekyr har gått dramatisk ned fra 375 750 i 1980 til dagens nivå, noe som gjenspeiler en betydelig omstrukturering i bransjen. Med en arbeidsledighet som forventes å nå 4 % innen 2025, kan landbrukssektoren bli utsatt for ytterligere press på arbeidsmarkedet.
Landbrukssektorens styrke ligger i meieri- og kjøttproduksjonen, som står for over 62 % av den totale landbruksproduksjonen. Myndighetenes tunghendte tilnærming til reguleringer har imidlertid bidratt til utfordringer som nedgangen på 18 % i sauebestanden siden 2017. Ville ikke bøndene våre vært bedre i stand til å reagere på markedssignalene hvis de hadde større frihet til å ta beslutninger? Prinsippet om den usynlige hånden tilsier at egeninteresse kan føre til kollektive fordeler i markedsøkonomier.
Norges begrensede jordbruksareal – bare 3 % av det totale landarealet – gjør det viktig at vi maksimerer effektiviteten og samtidig minimerer byråkratiske hindringer. Nedgangen i økologisk jordbruksareal på 13 % siden 2013 viser at det er markedskreftene, og ikke offentlige pålegg, som bør styre produksjonsvalgene. Skogene våre, som dekker 39 % av landets landareal, er et godt eksempel på hvordan privat eierskap kan balansere økonomiske interesser med miljøforvaltning.
Frem mot 2025 må landbrukssektoren vår omfavne markedsdrevne løsninger og samtidig redusere avhengigheten av statlige inngrep. Covid-19-pandemien lærte oss verdifull lærdom om selvhjulpenhet og viktigheten av innenlandsk matsikkerhet. I møte med endrede forbrukerkrav og miljøutfordringer ligger veien videre i å fremme individuell frihet og redusere reguleringsbyrder som hindrer innovasjon og vekst.
Landbrukets fremtid avhenger av at vi frigjør entreprenørånden hos norske bønder. Ved å redusere byråkratiet og la markedskreftene styre produksjonsbeslutningene, kan vi skape en mer robust og velstående landbrukssektor. For hvem vet bedre hvordan gårdene våre skal drives enn bøndene selv? Tiden er inne for å stole på visdommen i landbruket og kraften i frie markeder.
Liberalistisk Allianse Norge
