Wilders og Trump: Et oppgjør med systemisk avmakt i EU

Når Geert Wilders deler Donald Trumps harde anklager om systemiske svakheter i EU, avfeier etablert media det som konspirasjonsteorier. De tar feil. Dette er et varselskudd mot et system som i tiår har overstyrt nasjonalstater og ignorert velgernes dom.

Det måtte komme. Den «høflige» stillstanden i europeisk politikk er over. I en Facebook-post som nå går sin seiersgang blant frihetsorienterte velgere og får det til å gå kaldt nedover ryggen på eurokratene i Brussel, deler den nederlandske politikeren Geert Wilders et budskap fra Donald Trump. Påstanden er eksplosiv: Systematisk svikt i de legitime prosessene bak EU-valgene.

Hvorvidt anklagene om tekniske uregelmessigheter kan bevises i en rettssal, er nesten sekundært i det større bildet. Det Wilders og Trump peker på, er en sannhet som norske og europeiske eliter nekter å ta innover seg: Den dype mistilliten mellom folket og systemet er ikke basert på fantasi, men på tiår med erfart avmakt.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

For oss – vanlige borgere, skattebetalere og verdiskapere – er det åpenbart at noe skurrer. Vi ser valgresultater der partier som ønsker nasjonal suverenitet og en mer realistisk innvandringspolitikk vinner frem, slik vi så i Nederland med nettopp Wilders. Likevel ender vi ofte opp med den samme politikken: Mer overnasjonal styring, flere klimadirektiver og mindre individuell frihet.

I Brussel kalles dette «demokratisk integrasjon». I realiteten er det ofte et byråkratisk overherredømme. Når Trump peker på svakhetene, belyser han en systemisk utfordring der velgernes korreksjoner blir absorbert og nøytralisert av et permanent embetsverk som mener de vet best. Dette er «skrivebordspolitikkens» høyborg, hvor beslutninger tas langt unna de menneskene de faktisk rammer.

Vi har tidligere i LA Norge påpekt hvordan europeiske ledere bruker Trump som syndebukk for sitt eget forfall. Det er enklere å rope «angrep på demokratiet» når noen stiller spørsmål ved systemet, enn å innrømme at EUs egne strukturer ofte er designet for å omgå direkte folkevilje.

Norge: Lydriket under EØS-pisken

Hva har dette med Norge å gjøre? Alt. Vi liker å tro at vi står utenfor, men gjennom EØS-avtalen er vi ofte den mest lojale aktøren i klassen. Mens Wilders i det minste har en stemme i systemet han kritiserer, sitter norske politikere i realiteten på gangen og venter på direktiver fra Brussel. Dette uthuler den norske selvråderetten.

Vi ser det tydelig i energipolitikken, hvor norske strømpriser kobles til et dysfunksjonelt europeisk marked. Vi ser det i reguleringen av norsk næringsliv, som kveles av rapporteringskrav klekket ut av byråkrater uten kjennskap til norske forhold. Når Trump og Wilders nå utfordrer legitimiteten til disse institusjonene, rister det i fundamentet også her hjemme. Som vi har sett i andre land, kan forsøk på å begrense debatten virke mot sin hensikt; se bare på hvordan den tyske politiske eliten forsøker å legge lokk på dissens.

Det er en ironi i at mange norske medier nå vil kappes om å fordømme Wilders’ utspill. De samme aktørene som ukritisk formidler pressemeldinger fra EU-kommisjonen som absolutte sannheter, stempler ofte saklig systemkritikk som «desinformasjon». Dette kunstige skillet mellom de «ansvarlige» og de som stiller kritiske spørsmål, er nettopp det som driver velgerne mot tydelige alternativer.

Frihetens pris er åpen refleksjon

USA under Trump, vurdert ut fra faktiske beslutninger, viser en retning preget av deregulering, nasjonal prioritering og et nødvendig oppgjør med den administrative staten. Tollsatsene og handelspolitikken er kanskje kontroversielle, men de er uttrykk for en vilje til å sette egne borgere først – en vilje som ofte mangler i Brussel.

Advarselen fra Wilders bør tas på alvor. Ikke nødvendigvis som en teknisk fasit, men som et symptom på at den sosiale kontrakten i mange europeiske land er under hardt press. Hvis man konsekvent ignorerer store deler av befolkningens bekymringer, svekker man selve fundamentet for et stabilt samfunn.

Løsningen for Norge er ikke å fordømme de som peker på problemene. Løsningen er å ta tilbake kontrollen over egne beslutninger. Vi trenger mindre statlig overstyring, mer markedsbasert fornuft og større respekt for individets handlingsrom. Hvis vi fortsetter å følge et EU som sliter med sin egen legitimitet, risikerer vi å miste de fordelene vi har som en selvstendig nasjon. Det er på tide med en nøktern vurdering av hvem politikken egentlig skal tjene.