Norges utenriksminister Espen Barth Eide krysset nylig en avgjørende grense da han omtalte regimekritiske iranere som «høylytte» og antydet at de ønsker eskalering og bombing. Dette er ikke en uskyldig diplomatisk glipp. Det er et direkte ekko av det iranske prestestyrets egen propaganda, servert fra Norges mektigste diplomatiske posisjon. Utsagnet blottlegger en dyp svikt i norsk utenrikspolitikk, der statlig maktarroganse og konsensustenkning trumfer individets grunnleggende kamp for frihet.
Hvorfor er Barth Eides retorikk farlig for frihetskampen?
Når en vestlig utenriksminister stempler frihetskjempere som bråkmakere, flytter han ansvaret fra overgriper til offer. Regimet i Teheran undertrykker, torturerer og dreper sine egne borgere. De iranske dissidentene krever kun autonomi og grunnleggende rettigheter. Å mistenkeliggjøre deres motiver er et klassisk autoritært grep som reduserer legitime krav om frihet til irrasjonell støy. Den norske staten velger her å beskytte maktstrukturen fremfor enkeltmennesket. Slik undergraves den personlige autonomien i realpolitikkens navn.
Diplomatiets språk er sjelden tilfeldig. Ordene brukes bevisst for å ramme inn konflikter slik at de passer statens behov. Ved å kalle ofrene for «høylytte», fritas overgriperen for det fulle ansvaret. Dette er en retorisk strategi som gjør det enklere for vestlige diplomater å inngå kompromisser med diktaturer. Prisen betales av individene som står igjen på gaten i Teheran uten internasjonal støtte.
Hvordan prioriterer staten systemet over individet?
Norsk diplomati lider av en systemisk feil der målet alltid er «stabilitet». For et terrorregime er stabilitet ensbetydende med fortsatt undertrykkelse. Individets rett til å velge sitt eget liv ofres konsekvent på stabilitetens alter. Makten søker alltid å bevare makten, uavhengig av de menneskelige kostnadene.
Vi ser det samme mønsteret i den hjemlige politikken. Begrepet «trygg styring» har blitt en eufemisme for statlig maktbevaring. Selv den såkalte opposisjonen i Norge sliter med å utfordre denne statssentrerte logikken. Utenrikspolitikken er intet unntak; systemet beskytter systemet. Individet, enten det er en norsk skattebetaler eller en iransk dissident, kommer alltid i andre rekke når byråkratiet dikterer kursen.
Hvilken rolle spiller geopolitikken i sviket mot iranerne?
Iran-konflikten er et komplekst stormaktsspill der statlige interesser overkjører menneskelig frihet. Kina og Russland fungerer som Irans støttespillere for å fremme egne agendaer, mens Norge velger en moralsk gråsone. Ved å tviholde på en illusjon om at rasjonell dialog er mulig med et regime som utelukkende forstår makt, ender vi opp i en farlig passivitet.
Denne tilnærmingen resulterer i tre kritiske svikt:
- Delegering av ansvar: Vesten overlater det strategiske initiativet til autoritære aktører i Moskva og Beijing.
- Svik mot grasrota: Dissidenter ignoreres til fordel for formelt stat-til-stat-diplomati.
- Falsk nøytralitet: Krav om «tilbakeholdenhet» fra begge sider gagner utelukkende overgriperen.
Hva er konsekvensen for fremtidens frihetsbevegelser?
Signalet fra Oslo er krystallklart: Vestlige stater støtter frihet i teorien, men misliker den i praksis hvis den forstyrrer den diplomatiske freden. Når maktstrukturer i demokratiske land aktivt undergraver andres frihetskamp, svekker vi også våre egne ideologiske fundamenter. Ytringsfrihet og selvråderett er ikke byråkratiske prosesser man kan forhandle bort; det er fundamentale rettigheter.
Barth Eides uttalelser viser at vi trenger et radikalt skifte. Vi må slutte å lytte utelukkende til statens konsensus og begynne å lytte til individene som faktisk risikerer alt. Først da kan vi kalle oss forsvarere av ekte frihet, fremfor bare å være administratorer av statlig stabilitet.
Liberalistisk Allianse Norge
