Det er lett å la seg provosere når Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sender ut veiledere som oppfordrer offentlig ansatte til å slutte å anta kjønn, og gjerne unngå ordene «mor» og «far». Kritikken hagler mot byråkratene som anklages for å tre en radikal ideologi ned over hodene på folk flest. Men før vi henter høygaflene og retter dem mot direktoratet, er det nødvendig med en realitetsorientering: Byråkratiet har, i all hovedsak, ryggen fri. De gjør nemlig nøyaktig det de har fått beskjed om.
Det virkelige problemet sitter ikke i et kontorbygg i Oslo sentrum, men på Løvebakken. Det var et enstemmig Storting som vedtok Likestillings- og diskrimineringsloven. Det var våre folkevalgte som ga marsordren om at det offentlige skal arbeide «aktivt, målrettet og planmessig» for å fremme likestilling og hindre diskriminering – også på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Når politikerne vedtar lover basert på gode intensjoner og festtaler, uten å definere tydelige rammer, overlater de definisjonsmakten til forvaltningen. En byråkrats jobb er å tolke mandatet til sin ytterste konsekvens. Når loven sier «fremme likestilling», omsetter byråkratiet dette til sjekklister, veiledere og språklige diktat. Bufdirs utskjelte veileder er ikke et sololøp fra aktivistiske saksbehandlere; det er den logiske, byråkratiske konsekvensen av lovverket Stortinget har produsert.
Dette avslører en systemsvikt i norsk politikk som vi i LA Norge stadig advarer mot: Politikere som vedtar symboltunge lover for å signalisere dydighet, men som rømmer fra ansvaret når de praktiske konsekvensene treffer befolkningen. Å skylde på Bufdir for å være «woke» når de håndhever norsk lov, er som å kjefte på hammeren for at den slår inn spikeren.
Hvis vi ønsker en endring i hvordan staten møter innbyggerne, hjelper det lite å kritisere veiledere. Løsningen ligger i å endre lovene som gjør disse veilederne nødvendige. Inntil politikerne tør å innsnevre statens mandat og definere hva diskriminering faktisk skal bety, vil byråkratiet fortsette å produsere absurde retningslinjer – helt etter boka.