Slutt å skylde på byråkratene – det er Stortinget som har bestilt galskapen

Bufdir får slakt for sine «woke» retningslinjer, men kritikken bommer på mål. Byråkratiet gjør bare jobben et enstemmig Storting har pålagt dem gjennom loven.
Total
0
Shares

Det er lett å la seg provosere når Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sender ut veiledere som oppfordrer offentlig ansatte til å slutte å anta kjønn, og gjerne unngå ordene «mor» og «far». Kritikken hagler mot byråkratene som anklages for å tre en radikal ideologi ned over hodene på folk flest. Men før vi henter høygaflene og retter dem mot direktoratet, er det nødvendig med en realitetsorientering: Byråkratiet har, i all hovedsak, ryggen fri. De gjør nemlig nøyaktig det de har fått beskjed om.

Det virkelige problemet sitter ikke i et kontorbygg i Oslo sentrum, men på Løvebakken. Det var et enstemmig Storting som vedtok Likestillings- og diskrimineringsloven. Det var våre folkevalgte som ga marsordren om at det offentlige skal arbeide «aktivt, målrettet og planmessig» for å fremme likestilling og hindre diskriminering – også på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Når politikerne vedtar lover basert på gode intensjoner og festtaler, uten å definere tydelige rammer, overlater de definisjonsmakten til forvaltningen. En byråkrats jobb er å tolke mandatet til sin ytterste konsekvens. Når loven sier «fremme likestilling», omsetter byråkratiet dette til sjekklister, veiledere og språklige diktat. Bufdirs utskjelte veileder er ikke et sololøp fra aktivistiske saksbehandlere; det er den logiske, byråkratiske konsekvensen av lovverket Stortinget har produsert.

Dette avslører en systemsvikt i norsk politikk som vi i LA Norge stadig advarer mot: Politikere som vedtar symboltunge lover for å signalisere dydighet, men som rømmer fra ansvaret når de praktiske konsekvensene treffer befolkningen. Å skylde på Bufdir for å være «woke» når de håndhever norsk lov, er som å kjefte på hammeren for at den slår inn spikeren.

Hvis vi ønsker en endring i hvordan staten møter innbyggerne, hjelper det lite å kritisere veiledere. Løsningen ligger i å endre lovene som gjør disse veilederne nødvendige. Inntil politikerne tør å innsnevre statens mandat og definere hva diskriminering faktisk skal bety, vil byråkratiet fortsette å produsere absurde retningslinjer – helt etter boka.

For deg som likte dette