Starmers ID-retrett: En seier for friheten med bismak

Statsminister Keir Starmers drøm om å merke alle britiske borgere med en obligatorisk digital ID har møtt veggen. I det som må betegnes som en ydmykende retrett, har den britiske regjeringen nå skrinlagt planene om å tvinge gjennom det kontroversielle «BritCard» innen 2029. Det er lett å la seg rive med i jubelrusen, men vi gjør lurt i å holde champagnen på kjøl. For mens den obligatoriske tvangen forsvinner ut fordøren, sniker «frivilligheten» seg inn bakveien – og den er minst like farlig.

Av Oddbjørn Sjursen, Redaktør

Det som ble solgt inn som en «forenkling» og et verktøy mot ulovlig innvandring, viste seg raskt å være en oppskrift på astronomiske kostnader for næringslivet og en digital sikkerhetsrisiko av dimensjoner. At planene nå legges på is, er en seier for sunn fornuft og folkelig motstand. Men i kulissene jobbes det videre med en «Gov.uk Wallet», en såkalt frivillig løsning. Som vi vet fra historien, er veien fra frivillig til obligatorisk ofte skremmende kort når staten først har bygget infrastrukturen.

Skrivebordspolitikkens prislapp

For den jevne borger og verdiskapende bedriftseier fremstår det skrinlagte prosjektet som ren virkelighetsflukt fra eliten i London. Glem festtalene om smidighet; de offisielle analysene viste at systemet ville påført britiske bedrifter en kostnad på gjennomsnittlig £1,92 per identitetssjekk. Det høres kanskje lite ut isolert sett, men for et lite firma med hyppige ansettelser eller kontrakter, summerer dette seg raskt opp til store beløp.

Dette er klassisk «skrivebordspolitikk». Byråkrater innfører systemer som ser pene ut i en PowerPoint-presentasjon, mens regningen sendes direkte til det private næringslivet. Det er en skjult skatt på arbeid, forkledd som teknologisk fremskritt. At Starmer nå trekker i nødbremsen, er en sjelden innrømmelse av at markedets realiteter faktisk betyr noe, selv for en venstreorientert regjering som vanligvis ser på privat verdiskaping som en utømmelig kilde til finansiering av offentlige luftslott.

Sikkerhet som illusjon: Aadhaar-advarselen

Like alvorlig som kostnadene, er sikkerhetsaspektet. Vi i LA Norge har tidligere skrevet inngående om farene ved sentraliserte ID-systemer, hvor vi blant annet har pekt på hvordan digitale ID-systemer og Aadhaar-katastrofen fungerer som et varsku mot Starmers ambisjoner. Der så vi hvordan biometriske data for 815 millioner mennesker havnet på avveie og ble tilgjengelig på det mørke nettet.

Når staten samler alle eggene i én kurv – førerkort, pass, helseopplysninger og skatt – skaper man ikke trygghet. Man maler en gigantisk blink på ryggen til nasjonen. Hackere trenger ikke lenger bryte seg inn i tusenvis av separate systemer; de trenger bare nøkkelen til statens sentrale hvelv. Argumentet om «tryggere grenser» faller på sin egen urimelighet når systemet som skal beskytte oss, lekker som en sil.

Den «frivillige» fellen og funksjon creep

Det er her bedraget blir sofistikert. Regjeringen signaliserer nå at de vil rulle ut en «frivillig» digital lommebok i stedet. De kaller det et tilbud. De kaller det bekvemmelighet. Men i realiteten er dette snikinnføring av kontrollsamfunnet. Dette minner om det vi tidligere har omtalt som Starmers digitale jernteppe, der trygghet raskt blir til sensur og overvåking.

Fenomenet kalles «function creep». Det starter med at du kan bruke appen for å sjekke skatten eller fornye førerkortet enklere. Så blir det kravet for å hente ut resepter. Deretter krever bankene det for å opprette konto, presset frem av hvitvaskingslover. Til slutt står du der: Systemet er «frivillig», men uten det er du i praksis utestengt fra samfunnet. Du blir en digital paria.

En skarp advarsel til Norge

Hvorfor skal vi bryse oss om britiske ID-kort her på berget? Fordi Norge allerede går i søvne mot det britene nå protesterer mot. Vi skryter av å være verdensmestere i digitalisering, men vi glemmer å stille spørsmålet: Hvem tjener systemet? Det vi nå ser er i realiteten en forlengelse av Starmers digitale retrett, en sak som burde vekke debatt også i norske kommuner og direktorater.

BankID er i dag de facto obligatorisk. Prøv å leve et normalt liv i Norge uten. Det er nesten umulig. Nå står vi overfor neste trinn i stigen: Digitale sentralbankpenger (CBDC) og EUs press om en europeisk digital lommebok. Dette truer med å legge en digital lenke rundt halsen på hver eneste nordmann.

Friheten må forsvares daglig

Storbritannias eksempel viser at folkelig motstand nytter. Når kostnadene for næringslivet blir synlige, og risikoen for individet blir åpenbar, kan selv tunge byråkratiske prosesser stanses. Men vi må ikke være naive. Staten gir seg aldri; den bare endrer taktikk.

De vil ikke at du skal tenke på konsekvensene. De vil at du skal tenke på hvor «enkelt» det er å ha alt på mobilen. Men prisen for denne enkelheten er din personlige frihet. Vi må slutte å akseptere premisset om at enhver digitalisering er av det gode. Noen ganger er den gamle, «ineffektive» måten – der du ikke legger igjen digitale spor for hvert skritt du tar – faktisk den eneste garantisten for et fritt samfunn.