Gutteopprøret: Når staten stempler våre sønner som ekstremister

Når nesten halvparten av unge gutter stemples som ekstremister fordi de avviser en ideologi som demoniserer deres eget kjønn, er det ikke guttene det er noe galt med – det er samfunnet som har feilet totalt.

Det går et spøkelse gjennom den vestlige verden, og det har på seg hettegenser, scroller på TikTok og nekter å be om unnskyldning for at han er født som mann. En ny, omfattende undersøkelse fra University of Melbourne har sendt sjokkbølger gjennom den akademiske og politiske eliten: Hele 39 prosent av australske gutter i alderen 14 til 17 år uttrykker støtte til det forskerne definerer som «høyreekstreme» holdninger. Enda mer talende er det at 28 prosent av disse guttene identifiserer anti-feminisme som en kjerneårsak til sine holdninger.

Reaksjonen fra etablissementet er like forutsigbar som den er feig: Mer overvåkning, strengere aldersgrenser på sosiale medier og en sykeliggjøring av helt normal tenåringsfrustrasjon. Vi ser konturene av en generasjonskrig hvor individet og familien står mot byråkratene, sosiologene og statlige overformyndere. Dette er en naturlig forlengelse av det vi ser i saken om hvordan staten stempler våre sønner som ekstremister.

La oss dykke ned i tallene. Undersøkelsen omfatter 1100 tenåringer og 2300 voksne australiere. Fokus er tenåringsgutter i alderen 14-17 år, med henvisning til at denne «radikaliseringen» topper seg helt ned i 11-årsalderen.

• 39 prosent av guttene identifiserer seg med tankegods som systemet kaller «voldelig ekstremisme».
• 29 prosent knyttes til hvit supremacisme.
• 28 prosent trekker frem anti-feminisme som en sentral faktor.

Blant jentene er bildet annerledes. Selv om 30 prosent knyttes til høyreorienterte holdninger, er kun 21 prosent anti-feminister eller venstreekstreme. Tallene er hentet fra University of Melbourne og oppsummert i ulike medieomtaler.

Tallenes tale: En global trend mot overformynderi

Tallene fra Australia er ikke et isolert fenomen; de er et symptom på en vestlig sivilisasjonskrise. Når nærmere fire av ti tenåringsgutter flørter med tankegods som systemet definerer som ekstremt, må vi spørre oss om selve definisjonen er utfordringen. Forskerne peker på fremmedgjøring. Guttene opplever at feminismen ikke lenger handler om likeverd, men om et nullsumspill hvor kvinners fremgang krever menns underkastelse. Denne skjevheten i rettsvesenet ser vi også eksempler på her hjemme, hvor det advares mot at vold bagatelliseres som følge av kvinnedominans.

Dette speiles i Europa. Data viser at 21 prosent av unge menn i hele EU støtter partier på fløyene. I Tyskland stemte hele 60 prosent av menn under 30 år på konservative eller høyrepopulistiske alternativer ved siste korsvei. Dette er ikke en liten, radikalisert minoritet i en kjellerstue; det er en bred folkebevegelse av unge menn som sier nei til den progressive pakken de serveres gjennom skole og medier. I Norge ser vi samme trend: Ved kommunevalget i 2023 stemte over halvparten av unge menn på enten FrP eller Høyre.

En varslet motreaksjon mot feminismens dogmer

Hvorfor skjer dette? Svaret ligger i den massive dissonansen mellom guttenes virkelighet og den ideologiske fortellingen de påtvinges. Vi har skapt en skole og en offentlighet skreddersydd for jenter, hvor «giftig maskulinitet» har blitt et standardbegrep. Gutters naturlige behov for konkurranse og hierarki blir ikke bare undertrykt, det blir patologisert.

Når anti-feminisme seiler opp som en driver, er det en direkte konsekvens av identitetspolitikken. Hvis du forteller en 15-åring hver dag at han, i kraft av sitt kjønn, er en potensiell overgriper, vil han til slutt søke tilflukt hos de som tilbyr et alternativt narrativ. Fenomener som Andrew Tate fyller et vakuum etterlatt av fedre og lærere som frykter å tråkke politisk korrekt feil. Det er på tide å slutte å skylde på byråkratene – det er de politiske bestillingene som skaper denne galskapen.

11-åringer på terrorlisten: Systemets fallitt

Myndighetenes respons bekrefter avstanden til virkeligheten. I Australia – og vi ser lignende takter hos hjemlige sikkerhetstjenester – henvises barn ned i 11-årsalderen til anti-terrorprogrammer for «bekymringsfulle holdninger». En 11-åring er ikke terrorist; han er et barn som tester grenser i et system han ikke kjenner seg igjen i.

Samtidig foreslås drakoniske tiltak som aldersgrenser på sosiale medier og strengere digital kontroll gjennom EUs DSA. Ironien er total: Byråkratene tror de kan forby en kulturell strømning ved å stenge den digitale kranen. Resultatet blir det motsatte – en undergrunnskultur hvor radikaliseringen foregår uten korreksjoner fra det øvrige samfunnet.

Konklusjon: Slipp guttene fri

Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette å møte guttenes frustrasjon med diagnoser, sensur og politiske merkelapper. Det er oppskriften på å skape reell ekstremisme. Eller vi kan anerkjenne at pendelen har svingt for langt. Vi må slutte å betrakte maskulinitet som en sykdom som skal kureres med ideologisk medisin.

Hvis ikke samfunnet gir rom for at gutter får være gutter uten skam, vil de finne sine egne rom. Det vi ser nå er ikke bare politisk uenighet; det er en kulturell nødbrems fra en generasjon som nekter å la seg ofre på identitetspolitikkens alter.