I en tid med økende politisk polarisering har bruken av koordinert propaganda blitt stadig mer synlig i amerikansk politikk og media. Tre nylige eksempler viser dette på en måte som både er oppsiktsvekkende og bekymringsfull: 23 demokratiske senatorer som leser identiske manus mot president Donald Trump, en samlet demokratisk front mot Elon Musk, og mainstream medias ensartede mantraer om trusler mot demokratiet, som i Sinclair Broadcast Groups beryktede 2018-skript. Disse hendelsene reiser spørsmål om hvem som står bak, hvorfor de ikke lytter til velgerne sine, og hvorfor de tyr til medias makt for å forme opinionen. Samtidig ser vi at republikanerne, som i det siste har tilpasset seg velgernes ønsker, vinner terreng – noe som kan forklare deres økende appell.
senatorenes synkroniserte angrep på Trump
Rett før Trumps fellesadresse til Kongressen 4. mars 2025 satte Demokratisk Strategisk Kommunikasjonskomité i gang en kampanje der rundt 23 senatorer – inkludert navn som Chuck Schumer, Elizabeth Warren og Cory Booker – publiserte identiske videoer på sosiale medier. Manuset var det samme: en kritikk av Trumps løfte om å senke priser «fra dag én», etterfulgt av påstander om at inflasjonen har gjort livet dyrere for amerikanere. «S— det er ikke sant,» begynte mange av videoene, før de listet opp økende kostnader for bensin, dagligvarer og bolig. Konservative stemmer på X, som DC Draino, kalte det «ydmykende» og pekte på mangelen på originalitet, mens Elon Musk spøkefullt spurte: «Hvem skriver ordene som dukkene snakker?» (Elon Musk).
Denne formen for koordinert propaganda var ikke tilfeldig. Den ble designet for å oversvømme sosiale medier med et enhetlig budskap, en taktikk som minner om klassisk propaganda: gjenta noe høyt og ofte nok til at det fester seg. Hvis demokratene virkelig representerte folkets bekymringer, ville ikke 23 individuelle stemmer – hver med sin egen vri – vært mer troverdig? I stedet avslører dette en top-down-strategi som setter partiets narrativ over velgernes virkelige stemmer.
Det tar jo helt av https://t.co/8M7ncxXG1B
— Liberalistisk Allianse Norge (@AllianseNo10432) March 5, 2025
demokratenes koordinerte musk-offensiv
Demokratene har også rettet fokus mot Elon Musk, som leder Trumps Department of Government Efficiency (DOGE). Over 100 husdemokrater, anført av figurer som Gerald E. Connolly, har signert brev som fordømmer Musk som en «uvalgt milliardær» uten myndighet til å påvirke føderale etater (The Committee on Oversight and Accountability Democrats). Aktivistgrupper som Indivisible har organisert protester utenfor Tesla-forhandlere, mens en Quinnipiac-måling viser at 90 % av demokratene misliker Musks rolle (CNN). Meldingen er unison: Musk truer demokratiet ved å konsentrere makt hos de superrike.
Her ser vi igjen koordinert propaganda i aksjon. I stedet for å la velgerne selv vurdere Musks politikk – som budsjettkutt og effektivisering av regjeringen – piskes det opp et narrativ som fremstiller ham som en eksistensiell fare. Dette skjer til tross for at mange amerikanere, særlig i republikanske velgerbaser, ser Musks ideer som pragmatiske løsninger på et oppblåst byråkrati. Demokratenes bruk av koordinert propaganda tyder på en frykt for å miste kontroll over debatten – og en manglende vilje til å stole på velgernes dømmekraft.
mainstream medias papegøye-kor
Et tydeligere eksempel på koordinert propaganda kommer fra 2018, da Sinclair Broadcast Group, som kontrollerer hundrevis av lokale TV-stasjoner, tvang sine ankre til å lese et identisk manus om «falske nyheter». «Noen medlemmer av mediene bruker sine plattformer til å presse egen personlig bias og agenda… Dette er ekstremt farlig for vårt demokrati,» lød teksten, gjentatt av dusinvis av ankre i en viral video som fikk over 6 millioner visninger på X (Vox). Selv om budskapet ironisk nok advarte mot manipulasjon, var fremføringen et bevis på det motsatte: en konsolidert medieaktør som dikterte et narrativ med militær presisjon.
Dette var ikke bare en engangshendelse. Mainstream media har ofte blitt kritisert for å synkronisere dekningen av politiske saker på en måte som antyder koordinert propaganda. Sinclairs stunt var det mest åpenbare eksemplet – en slags parodi på seg selv som likevel ble fremført med gravalvor.
hvorfor dette truer demokratiet
Disse tilfellene av koordinert propaganda – senatorenes Trump-videoer, Musk-kampanjen og Sinclairs mediemaskin – erstatter organisk debatt med et forhåndsbestemt budskap. Demokrati avhenger av en fri flyt av ideer, hvor velgere kan vurdere argumenter og politikere kan utfordres. Når politikere og medier pumper ut ensartede narrativer, blir offentligheten redusert til passive mottakere i stedet for aktive deltakere. Studier fra Brookings viser at slik manipulasjon svekker tilliten til demokratiske institusjoner (Brookings), mens Oxford Internet Institute advarer om at det kan kvele ytringsfrihet og pressefrihet på industriell skala (Oxford Internet Institute).
Propaganda av denne typen er farlig fordi den forvrenger sannheten og underminerer folks evne til å tenke selv. Når 23 senatorer sier nøyaktig det samme, når demokratene hamrer løs på Musk med én stemme, eller når nyhetsankre resiterer som roboter, blir målet tydelig: ikke dialog, men dominans. Dette truer friheten ved å erstatte mangfoldet av meninger med et monolittisk ekko.
hvem finansierer dette, og hvorfor?
Hvem står bak denne koordinerte propagandaen? Demokratenes meldinger ser ut til å komme fra partiets strategiske armer, som Demokratisk Strategisk Kommunikasjonskomité og tilknyttede organisasjoner som Indivisible. Disse gruppene finansieres delvis av store donorer – tenk på navn som George Soros eller Open Society Foundations, som ofte kobles til progressive saker, selv om konkrete bevis for hver kampanje kan være vanskelig å spore uten innsyn i donorlister. På mediesiden er Sinclair eid av en konservativ familie, Sinclair-familien, med en nettoverdi i milliardklassen, og deres agenda har lenge vært å fremme høyreorienterte synspunkter. Uansett politisk side er finansieringen ofte et spill med store penger: eliter og selskaper som ønsker å forme opinionen til sin fordel.
Hvorfor kan de ikke høre på velgerne sine? Å lytte krever fleksibilitet og risiko – risikoen for at folkets ønsker ikke stemmer overens med partiets mål. Demokratene, som lenge har lent seg på etablissementets strukturer, foretrekker en strategi der de dikterer hva velgerne skal mene, fremfor å tilpasse seg grasrotas signaler. Dette står i kontrast til republikanerne, som de siste årene har blitt flinkere til å fange opp velgernes frustrasjoner – enten det er gjennom Trumps populistiske retorikk eller Musks anti-byråkratiske løfter.
Hvorfor bruke media til å forme opinionen? Fordi media har en unik evne til å nå massene og gi et budskap troverdighet. Når 23 senatorer sier det samme, kan det avfeies som partipolitikk. Men når nyhetskanaler – enten det er Sinclairs stasjoner eller nasjonale giganter som CNN og MSNBC – gjentar varianter av det samme narrativet, får det en aura av objektivitet. Dette er en bevisst strategi: ved å utnytte medias rekkevidde kan politikere omgå velgernes kritiske tenkning og plante ideer direkte i hodene deres. Når media blir et verktøy for koordinert propaganda i stedet for en plattform for debatt, mister det sin rolle som demokratiets vaktbikkje.
republikanernes kontrast og velgernes respons
Republikanerne har ikke vært immune mot koordinert propaganda – tenk på deres ensartede forsvar av Trump under riksrettssakene – men de siste årene har de vist en større evne til å lytte til velgerne. Trumps comeback i 2024 og Musks popularitet blant konservative skyldes delvis deres fokus på konkrete, velgerdrevne temaer som økonomi, innvandring og regjeringsreform. Dette står i kontrast til demokratenes ofte abstrakte «trussel mot demokratiet»-retorikk, som kan virke fjern fra folks daglige bekymringer. En meningsmåling fra Gallup i februar 2025 viste at 58 % av amerikanere følte republikanerne bedre adresserte deres prioriteringer, mot 42 % for demokratene – en trend som underbygger hvorfor GOPs tilnærming treffer bedre.
Liberalistisk Allianse Norge
