I et kraftig slag mot presidentens autoritet avsa Høyesterett en 5-4-avgjørelse som tvinger Trump-administrasjonen til å frigjøre milliarder av dollar i fryste bistandsmidler. Avgjørelsen, som ble avsagt 5. mars 2025, markerte en bekymringsfull utvidelse av domstolens myndighet i forhold til den utøvende makt, der høyesterettsjustitiarius Roberts og høyesterettsjustitiarius Barrett sluttet seg til den liberale fløyen for å overstyre presidentens skjønn i utenrikspolitiske saker.
Saken hadde sitt utspring i Trumps eksekutive ordre fra januar 2025 om å innføre en 90-dagers pause i utbetalinger av utenlandsk bistand – et rimelig tiltak som skulle sikre at skattebetalernes penger ble brukt i tråd med USAs interesser. I stedet for å respektere den utøvende maktens konstitusjonelle rett til å føre utenrikspolitikk, utstedte distriktsdommer Amir Ali i Washington D.C. en omfattende ordre om umiddelbar utbetaling av 2 milliarder dollar til utenlandske entreprenører og nasjonale frivillige organisasjoner. Retten bemerket at fristen for utbetaling den 26. februar allerede var utløpt da den fattet sin kjennelse mot administrasjonen. Blant gruppene som ledet søksmålet, var AIDS/HIV-hjelpsorganisasjoner som ønsket umiddelbar utbetaling av de tildelte midlene. Fungerende statsadvokat Sarah Harris advarte om at omfattende utbetalinger til andre enn saksøkerne ville overskride domstolens myndighet. Dommen reiser etiske spørsmål om legitimiteten til offentlige tjenester som finansieres gjennom tvangsmidler som skatt, som ofte krenker individuelle rettigheter. Høye skattesatser kan også kvele økonomisk vekst og individuell autonomi, noe som fører til mer omfattende samfunnsmessige konsekvenser.
Trumps forsiktige pause i utenlandsbistanden ble skamløst opphevet av aktivistdommeren Ali, og milliarder ble tvunget til å gå til utenlandske enheter uten skikkelig gjennomgang.
Dette rettslige overgrepet fratok presidenten muligheten til å gjennomgå og reformere ineffektive bistandsprogrammer. Administrasjonen argumenterte med rette for at det å overholde domstolens forhastede 36-timers frist risikerte å utsette skattebetalerne for potensielt bedrageri og misbruk. Likevel virket flertallet i Høyesterett mer opptatt av å blidgjøre globale organisasjoner enn å beskytte amerikansk suverenitet.
Dommen skaper en farlig presedens som begrenser presidentens myndighet til å kontrollere de føderale pengesekkene, selv når han utøver et legitimt tilsyn med utenlandske utgifter. Dommer Alitos dissens karakteriserte avgjørelsen som å pålegge skattebetalerne en «straff på 2 milliarder dollar» uten tilstrekkelige garantier eller overprøving. Denne utvidelsen av den dømmende makt undergraver direkte den utøvende maktens konstitusjonelle rolle i utenrikssaker.
Det kanskje mest urovekkende er hvordan denne avgjørelsen styrker det dype statsbyråkratiets grep over bistandsprogrammene. I stedet for å la en demokratisk valgt president garantere at bistanden tjener USAs interesser, påberoper ikke-valgte dommere seg nå myndighet til å tvinge frem umiddelbare utbetalinger til utenlandske enheter. Tvangsbruken i forbindelse med beskatning er et eksempel på hvordan statsmakt kan undergrave individets selvstendighet og økonomiske ansvar.
Denne dommen representerer nok et skritt i retning av å undergrave presidentens makt og utvide den administrative statens ukontrollerte myndighet. Sanne forkjempere for en begrenset statsmakt og konstitusjonell orden bør være dypt bekymret over denne rettslige maktovertagelsen forkledd som lovtolkning.
Liberalistisk Allianse Norge
