En kinesisk bilprodusent lukter på muligheten for å etablere seg i Fredrikstad. Mange vil juble over arbeidsplasser, men la oss heve blikket fra festtalene. Dette handler mindre om norsk fortreffelighet, og mer om hvordan EUs proteksjonisme og norsk «grønn» planøkonomi skaper et kunstig marked for subsidiejegere.
Nyheten om at en kinesisk elbilgigant vurderer Viken Park på Tofteberg i Fredrikstad som sitt nye europeiske hovedsete for produksjon, ble nylig sluppet av eiendomsutvikleren GG-group. Det snakkes om investeringer på 860 millioner kroner. Det snakkes om vekst. Men i LA Norge har vi lært oss å lese det som står med liten skrift i slike glansbilder.
For hva er det egentlig som trekker kineserne til Østfold? Er det vårt verdensledende lønnsnivå? Vår smidige byråkrati? Nei. Det er EUs tollmurer og den norske statens vilje til å kaste penger etter alt som kan merkes med «grønt skifte».
EUs festning og Norges bakdør
For å forstå hvorfor Fredrikstad plutselig er på verdenskartet for bilproduksjon, må vi se til Brussel. EU er i ferd med å bygge et fort. Fra 2027 strammes skruen til: Elbiler som krysser grensen mellom Storbritannia og EU vil ilegges drakonisk toll dersom batteriene ikke er produsert lokalt. Dette er proteksjonisme forkledd som industribygging.
Her kommer «annerledeslandet» Norge inn. Som en aktør utenfor EU, men bundet på hender og føtter gjennom EØS, blir vi en attraktiv bakdør. Kinesiske selskaper ser et smutthull: Etabler produksjon her, stemple varene som europeiske, og unngå tollsjokket. På papiret kan dette se ut som en fordel ved å stå utenfor unionen – vi kan handle med alle. Men i praksis, under dagens regime, risikerer vi å bli en transitthavn for kinesisk statskapitalisme snarere enn en nasjon av frie verdiskapere. Dette minner om hvordan EUs gjeldsfelle fungerer når sentrale beslutninger fjerner det økonomiske ansvaret fra de faktiske aktørene.
Det ironiske er at våre politikere, som vanligvis nikker ja og amen til alt som kommer fra EU-kommisjonen, nå kan ende opp med å legge til rette for nettopp de aktørene EU forsøker å stenge ute.
Drømmen om nye subsidier
Vi må også tørre å snakke om pengene. I regjeringens prestisjeprosjekter ligger det milliarder av kroner klare til utdeling. Dette er honningkrukken som kinesiske selskaper nå svermer rundt.
Vi har sett dette før, og vi har advart mot det i våre spalter gjentatte ganger. Minnes vi ikke Freyr-skandalen? Som vi dokumenterte, endte det norske batterieventyret i Mo i Rana med at toppledelsen tok ut titalls millioner i bonuser, mens produksjonen forble en illusjon og skattebetalerne satt igjen med regningen.
Nå risikerer Fredrikstad å bli neste stoppested for denne subsidie-turismen. Disse selskapene opererer ikke etter markedsøkonomiske prinsipper slik vi kjenner dem. Når norske politikere åpner statskassen for å subsidiere disse, importerer vi en konkurransevridning som vil kvele genuint, privat initiativ. Vi har sett lignende tendenser i Tysklands elbil-fiasko, der statlig doping kun fungerte på lånt tid og endte i økonomisk bakrus.
Dette er «skrivebordspolitikk» på sitt verste. Byråkrater i Oslo bestemmer at vi skal ha batteri- og elbilproduksjon, uavhengig av om vi har komparative fortrinn. Resultatet er at vi tiltrekker oss aktører som lever av subsidier, ikke av kunder.
Byråkratiets kvern vs. verdiskaping
Før en eneste spade kan settes i jorden på Tofteberg, må prosjektet gjennom den kommunale kverna. Her møter private visjoner ofte veggen i møte med offentlig sendrektighet.
I saken om Viken Park ser vi konflikten mellom privat initiativ og det offentlige planveldet. Eiendomsutviklerne vil bygge, skape og investere. Kommunen vil utrede, regulere og kontrollere. Det er den klassiske dikotomien mellom verdiskapere og systemet som skal detaljstyre samfunnsutviklingen.
Kapital er flyktig; den venter ikke på at en saksbehandler skal komme tilbake fra ferie. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det alltid virkeligheten som taper i første runde, men skattebetalerne som taper til slutt.
Et liberalistisk alternativ
Betyr dette at vi skal si nei til kinesisk industri? Ikke nødvendigvis. I en fri markedsøkonomi er kapitalens opprinnelse sekundær, så lenge spillereglene er like.
Men vi må slutte å være naive. Fordelen med å stå utenfor EU burde være friheten til å deregulere, senke skatter og tilby billig, stabil energi. I stedet bruker vi oljepenger på å subsidiere «grønne» tapsprosjekter for å tekkes internasjonale klimaavtaler.
Hvis en kinesisk fabrikk kan etablere seg i Fredrikstad uten en krone i statsstøtte, basert på at Norge er et fantastisk land å drive næring i, så sier vi: Velkommen. Men hvis forretningsmodellen baserer seg på å melke norske subsidieordninger samtidig som norske bedriftseiere blør under formueskatten, da er dette et svik mot norsk næringsliv.
Vi trenger politikere som forstår forskjellen på å legge til rette for vekst og å forsøke å kjøpe den. Fredrikstad-prosjektet blir lakmustesten: Vil vi ha ekte verdiskaping, eller nok et kapittel i boken om statlig sløseri?
Liberalistisk Allianse Norge
